Find out what you're afraid of and go live there

Plutselig.
Helt ut av det blå.
Begynte det å bli veldig vanskelig.
Vanskelig å ta mot til meg, og reise til byen i mitt hjerte.
Oslo.

Jeg husker ikke nøyaktig når det startet, men det var rundt bursdagstider. Altså august-ish.
Jeg mistet lysten til det meste, og følelsen økte i takt med resten av tungsinnet.
Svart og tykk ligger depresjonståka rundt hele hodet, hjertet og livet.

Denne høsten kan jeg telle på én hånd hvor mange ganger jeg har vært i hovedstaden, og det fyller ikke engang hele hånden.

Jeg var i byen idag.
Sammen med fineste som hadde time her.
Og jeg kjenner savnet, jeg savner å være her. Jeg savner å drømme om, og ønske, at jeg bodde her.
Samtidig gjør det så inderlig vondt å være her også.
Alle påminnelsene om alt jeg ikke er og alt jeg ikke har.
Øynene mine som bare fester seg til alle de perfekte og vellykkede jentene.
Jeg strevde for å ikke bryte sammen.
Jeg strevde for å ikke gi etter for gråten.
Takk og pris for at jeg skulle være sammen med deg.

Jeg klarer ikke helt sette fingeren på hva som gikk galt denne høsten.
Hvorfor jeg ble så dårlig, at jeg ikke orket å se folk, ikke orket gå på jobb én dag i uka eller fortsette å prøve meg i praksisplass.
Det er de ordene jeg fortsatt leter etter:
Hvordan kan man falle så langt, så brått og brutalt?
Uten forvarsel.

Én ting som gjør det ekstra vanskelig å ta seg turen til Oslo i disse dager, er en sak jeg egentlig ikke kan si noe særlig om. For det involverer ikke bare meg, og enkelte ting kan/vil ikke engang jeg dele med hele verdensveven. Jeg vet ikke sikkert hvem som leser all sytingen min her, så dette får bli litt kryptisk. Men, det skjedde noe i sommer. Som var fint, på samme tid som det var en slik ting jeg har gjort for noen jeg bryr meg om, men som jeg egentlig hater å gjøre. Det ble fort fint, og det gikk fort over. Der og da, da det sluttet, plaget det meg ikke spesielt mye. Litt skuffet, men, life goes on and all that crap jazz. Det er nå, de siste ukene, det virkelig har begynt å plage meg. Ikke fordi jeg noensinne hadde håp om at dette fine skulle bli for alltid fint, ikke var det i tankene engang. Men nå har det blitt en bekreftelse, nok en bekreftelse, på at jeg ikke er bra nok. Og det føles 1000000000 ganger verre enn at jeg i min tid ble gjort oppmerksom på at ræva mi er svær. Tusen takk, KIK; vet kona di hvilken jævel du er? Det kan godt være at det ikke hadde noe med hvordan jeg ser ut å gjøre. At det ikke hadde noe å gjøre med at jeg ikke strekker til. Kanskje ikke. Men det kommer jeg aldri til å kunne få vite. Det fine var plettfritt, derfor er det enkelt for meg å komme frem til konklusjonen at det var jeg som ikke nådde opp. Fordi jeg ser ut slik jeg gjør. Og det stikker sånn i hjertet, at jeg finner meg selv gråtende på badet hver eneste kveld. Avvist. For alltid avvist.

Så kan man gjerne lure på hvorfor dette er noe som gjør byturer vanskelig, men det er en hemmelighet som bare jeg vet. Og det gir fullstendig mening for meg.

Kom inn i min kropp.

Kryp inn i mitt hode.

Jeg kler meg naken.

Jeg går rundt i ring.

Kom inn i mitt sinn.

Kom inn i mitt tempel.

Jeg krysser fingre.

Og faller til ro.