Usensurert tankespinn om ditt og datt

Uka som gikk ble vel det man kalle en følelsesmessig berg- og dalbane. Det startet med tårer mandag kveld, vel hjemme etter inngrepet, når jeg skulle ta meg en dusj. Endelig følte jeg meg på vei til å bli hel. Endelig kunne jeg krysse av på hat-listen. Men det er kort vei mellom glede og sorg, latter og tårer. Og resten av tårene jeg gråt denne uken var av skuffelse og fortvilelse, og tanker som er så vonde å tenke, men som jeg tenker likevel. Misforstå meg rett, jeg angrer ikke ett sekund på at jeg valgte å få utført kjønnsleppereduksjon. Ikke ETT sekund. Smertene og ubehaget har vært 110% verdt det, og jeg ville gjort det igjen på et blunk. Det er m-y-e bedre enn det var, likevel er jeg redd for at det ikke blir BRA NOK. Legen som utførte inngrepet fortalte at det ville ta noen dager før hevelsen gikk ned, og at det endelige resultatet ville bli noe annerledes. Nå er det gått én uke, og jeg er så usikker på om det fortsatt er hovent! Er det fremdeles det, skal jeg prøve puste med maven og ta tiden til hjelp, men er det ikke det... Hvis dette ER det endelige resultatet, da kan jeg bare begynne å spare til en ny operasjon med en gang. Denne gangen kommer jeg ikke til å få hjelp gjennom det offentlige, det er jeg ganske sikker på. Og avhengig av hvilken privatklinikk jeg velger ligger en slik operasjon på mellom 14000 og 18000. Jeg er så lei av å gråte bitre tårer over min egen kropp. Skal det aldri ta slutt? Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg ikke har klart å holde tilbake gråten denne uken som har gått.


I tillegg til å bekymre meg over resultatet av inngrepet, bekymrer jeg meg over adventstid, jul og nyttår. Jeg kjenner det varme i hjertet når jeg ser adventstaker og stjerner som skinner i vinduene bortover, når jeg leser i Julemysteriet, når snøen lå hvit på bakken lørdag morgen, når jeg må ned på butikken og handle, og juletreet som står utenfor lyser opp i mørket. Det varmer i hjertet når det er mørkt allerede kl 16. Det varmer i hjertet når jeg setter på jule-CDene mine, og når jeg ser dagens epsiode av Jul i Skomakergata (ja, i år gikk jeg til innkjøp av DVD'en). Men julestemningen, den gode, magiske julefølelsen, DEN uteblir. Og jeg blir så trist! Skal jeg ikke engang få ha en fin jul i år? Ifjor var den, til tross for noen sammenbrudd og angstfylte tårer, faktisk ganske så bra.

I det siste har jeg begynt å grue meg til kvelden, for da er jeg én dag nærmere et nytt år. Jeg fikser det ikke! Jeg orker ikke ta fatt på et helt jævla nytt år, 12 føkkings måneder, 366 fordømte dager - for i 2012 er det skuddår. JEGORKERIKKE. Orker ikke en ny vår, en ny sommer. Jeg hater vår, hvorfor kan det ikke være høst og vinter og mørketid hele året? Det er det eneste jeg gleder meg over nå, det fantastiske mørket som legger seg rundt vinduene tidlig på ettermiddagen, og som ikke letner igjen før ganske sent på morgenen. I love it. Ingen våryre mennesker som er overlykkelige over sol og varme etter måneder med kuldegrader, som med sin perverse lyst til å vise bar hud kaster klærne for et godt ord, og gjør meg kvalm langt inn til margen. Sommeren i år gikk ganske knirkefritt, men det hadde mye å gjøre med at det regnet så godt som 3 måneder i strekk. Bare noen få dager innimellom med fuktig hete, ellers pøste sommertiden bort. SÅ heldig kan jeg ikke regne med å være til neste år, og jeg gruer meg som faen allerede. Hvor er det vinter året rundt, Sibir? Jeg må flytte dit, tror jeg.

Så er det spørsmålet om å leve, da. To be or not to be, that is the question. Som tidligere nevnt, jeg orker ikke begynne på et nytt år, begynne på nytt. Jeg er 28 år gammel, jeg har ingen jævla ting. Jeg klarer ikke late som at det én dag blir bra lenger, for det gjør det ikke. Det føles som jeg står ved et veikryss, med ett skilt som leser LIVET, et annet som leser DØDEN. Jeg har fulgt skiltet med LIVET i 28 år, og hvor har det ført meg? INGENSTEDER. Jeg kommer ingen vei MED hjelp. Jeg kommer ingen vei UTEN hjelp. Altså står jeg helt stille. Jeg er her. Men jeg lever ikke, jeg bare eksisterer. Og det er ikke noe liv! Jeg er trøtt og sliten av å stange hodet mot en murvegg. Jeg er trøtt og sliten av alle de menneskene som opp gjennom hele livet mitt har overbevist meg om at jeg er dritt, som tror de kan behandle meg akkurat slik det passer seg, "for Ingunn, hun står ikke opp for seg selv". Jeg er så lei min forhenværende drittfamilie som føler at det er helt greit å tråkke på meg så mye de vil. - Dere er de største søplemenneskene jeg noensinne har hatt med å gjøre, og jeg håper dere alle kommer til å brenne i helvete til evig tid. Sitt for all del ikke for høyt på hesten, det kan gjøre sykt vondt å falle av. Jeg vet at dere ikke er i nærheten av å være så perfekte som det dere tror. Virkelig.


Dette innlegget er usammenhengende og rotete, men det er tanker jeg har slitt mye med de siste dagene. Kanskje det hjelper litt å skrive de ut av hodet, for det er likevel fylt til randen av tanker her og tanker der.

- Går det bra med deg? NEI, DET GÅR IKKE BRA.