OK

Ja.
JEG LEVER.
De siste par månedene har jeg bare ikke funnet RO til å sette meg ned og skrive.
Jeg har hatt lyst.
Jeg har hatt bruk for det.
Men roen. Og ordene, de har satt seg fast like ved fingerspissene.

Det er 29.desember 2010.
Bare noen få dager, timer, minutter igjen av året.
2010; FY FAEN som jeg har hatet deg!
Og jeg er glad for å se deg fare avgårde.
Men du tar ikke meg med deg!
Det er en seier.
Det har ikke alltid føltes slik, at det er en seier.
At jeg står her like herlig ved slutten av dette kapittelet også, MED PULS.
Det var ikke alltid tenkt slik, disse 12 månedene som har rast avsted.
Ja.
2010, jeg har hatet deg.
Men du har også brakt med deg noen GODE MINNER.
Du har også gitt meg mye!
På samme tid som dette har føltes som mitt verste år på lengelenge, har det også, jeg innrømmer det - vært mitt beste.
Det har SKJEDD mye i min kamp.
Min kamp som tidligere har vært utrolig ensom.
Jeg har fått støtte, hjelp, vennskap, kjærlighet, aksept, hos noen fantastiske, vakre mennesker jeg aldri noensinne kunne drømme om fantes.
Hvis dere leser dette, dere burde vite hvem dere er!

To av mine beste minner fra 2010 i bilder:

Jeg hang litt i kroker i år også. Dette ble den beste suspensionen (tilsammen gjorde jeg 6 i år). Bryst/kne (og deretter opp i bare bryst), Oslo SusCon i juli:






Det BLE kjæresteferie! Paris, november 2010:

Og nå.

AKKURAT NÅ...

Det går helt OK.

Jeg har vært spent på denne julen. Jeg elsker jul. Virkelig! Jeg vet det er mange psyke som sliter med denne tiden av året, men for meg har det alltid vært en favoritt. Det blir fri. Fri fra hverdagen. Jeg er stor tilhenger av fantasy-genren, kanskje nettopp derfor funker jul for meg. For hva er mer magisk enn jul?

I år kan jeg faktisk se tilbake på en, for meg, FIN adventstid. Ja, det har vært noen dårlige dager. Ja, jeg har to dager med overspising og oppkast på samvittigheten. Men det er TO dager. Bare t-o. Nå i romjulen, samme antall (så langt). Men, det var kanskje vel ambisiøst å tro at jeg skulle komme meg helskinnet gjennom uten noen tilbakefall? Etter min lengste, svarteste, verste høst på mangemange år.

Jeg g-l-e-d-e-r meg til 2011.

Uten at jeg helt tør tro det selv. Jeg kan ikke riktig sette fingeren på hva det er, hva det er som forårsaker - at jeg disse siste par månedene av en eller annen grunn, på en eller annen måte, har klart å "bounce (almost) right back" etter en dårlig dag. Det har blitt med en, eller to på rad. Two stinking days tilegnet depresjonen, og så... En gnist. En gnist har tent seg i hjertet mitt, og den vegrer å slukne. UVANT.

Så tilgi meg. Tilgi meg hvis jeg har HÅP for fremtiden.

Tilgi meg, hvis jeg TROR på fremtiden.

Ja, livet mitt dreier seg fremdeles i veldig stor grad om kropp, vekt, utseende.

Ja, senest igår gråt jeg fordi jeg har lagt på meg litt iløpet av de første juledagene, og jeg føler meg utrolig S-T-Y-G-G.

Men jeg prøver.

Prøver å tenke at om noen dager, da, da kommer tiden for å ta opp kampen med spiseforstyrrelsen. Nå skal jeg prøve tillate meg selv å kose meg mest mulig resten av julen, gi meg selv litt tid etter nyttår til å omstille meg, og SÅ ta fatt på målet.

Målet om å nå ønsket vekt (57 kg. Alltid 57 kg).

Målet om å bli sunn og frisk.

Målet om å være aktiv for helsens skyld, for at jeg ønsker å være i god fysisk form og ser gevinsten av dette - ikke for kaloriforbrenningens skyld!!!

Målet om å kunne kjøpe de klærne jeg vil, bade og gå i korte skjørt til sommeren, henge ressurection (kroker i magen) - og ikke føle meg ille til mote og la selvhatet være hovedfokus sammen med kjæresten min.

GODT NYTT ÅR.

Jeg har HÅP.

The key to success

Så det er altså slik det er.

Det er altså SLIK man defineres som menneske.

Det er SLIK man måler et menneskes verdi.

Det er slik man blir likt.

Det er slik man blir elsket.

Det er slik man blir suksessrik.

Med dette ansiktet.

Med denne kroppen.

Med dette i lommene.

Vel.

Isåfall antar jeg at jeg er shit out of luck.

Og hva er poenget med å bli da?

I min grønne ungdom var Kurt Cobain den store helten.

Det er rart å tenke på.

Han var 27 år når han tok livet sitt.

Like gammel som jeg er nå.

Dritt.
Avskum.
INGENTING.
Du er INGENTING.
Du er faen ikke verdt NOENTING.
Jeg lover, nå vil jeg bare dø.
Slippe.
Unnslippe.
Vekk herifra.
Ingen glede.
Ingen sorg.
Bare så inni hælvetes jævla verdiløs.
At du holder ut!
At du orker puste, kjenne hjertet slå, leve et jævla minutt til.
Du gjør meg så kvalm!
Dø dø DØ.
Dø da, for faen.

When I die I'll go to Heaven, because I've spent my life in Hell

Faen.

Jeg gir faen.

Til helvete med meg, til helvete med deg, til helvete med dere alle sammen.

Jeg trenger ikke dere for å føle meg som dritt.

Det klarer jeg faktisk utmerket godt på egenhånd.

Jeg trenger dere ikke.

Dere kan dra åt skogen og bli der, så kan dere sitte der på deres høye hest og tro dere er så jævlig vellykka, så jævlig mye bedre enn meg og alle andre.

Så kan dere hjertesmerte hverandre og sukk så fantastiske dere er.

Jeg skulle likt å se hvordan dere hadde taklet 20 år med psykdom.

Men så utrolig velsignet som dere er, kommer dere nok til å seile gjennom resten av livet også, slik dere har gjort frem til idag.

Tro bare ikke at jeg ikke vet bedre.

Tro ikke at jeg ikke vet om deres ulykker og fiaskoer også.

Hvem er dere til å få meg til å føle meg verdiløs?

Bare fordi jeg nekter å dilte etter dere, nekter desperat å forsøke passe inn i deres A4-formel for lykke og suksess.

Ooo, love me, define me, I need looove. Kast opp.

Hvem trenger sånne som dere?

Over mitt døde lik at jeg noensinne skal komme krypende til dere igjen.

S.O.S

Jeg orker ikke mer.

Jeg er helt ferdig.

Jeg vil ikke leve mer.

Dette satans tungsinnet som suger til seg all kreftene mine, alt av energi, glede og lyst til å gjøre noe som helst.

Denne helvetes depresjonen som hvisker i øret mitt: gi faen, blås i det, drit i alle konsekvenser, drit i hva som skjer, til helvete med alt! Livet ditt er og blir dritt uansett, og det er akkurat slik du fortjener at det skal være.

Jeg vet det sikkert er jævlig klisje.

Men jeg klarer ikke la være å spørre, hvorfor meg?
Hva har jeg gjort for å fortjene dette?

27 år. Uten fremtid, uten fortid, uten her og nå. Bare en jævla taper som kaster bort den ene dagen etter den andre. Bare avskum, en som tar opp plass, samfunnets verkebyll. Verdens verkebyll.

Hvorfor meg?

Er det fordi moren min led av fødselsdepresjon etter jeg ble født?
Er det fordi faren min døde da jeg var 6?

Er det fordi jeg gjennom hele barne- og ungdomsskolen fikk høre hvor stygg jeg er?

Er det fordi DU gjorde 3 år på ungdomsskolen til et levende mareritt, et sant helvete?

HVORFOR.

Dere to. Dere er min livline. Dere er de eneste to i hele verden som jeg elsker av hele mitt hjerte, som jeg også VET elsker meg tilbake. (Tror jeg). Dere har holdt meg i live de siste 2 årene, på godt og vondt. Hvor mange ganger har jeg ikke tenkt, imorgen gjør jeg det! Imorgen tar jeg de pillene, imorgen tar jeg frem hagla på boden. Men så tenker jeg på dere to, tenker på at dere går rundt den livløse mamma'n deres. (Og hjertet mitt knuser).

Birgit, jeg lå nettopp på senga ved siden av deg. Du lå og vasket deg slik du pleier, liggende på ryggen med bakbena litt opp og med hodet ned mot magen. Den lille motoren din brummet høyt (les; hun malte), som vanlig. Det stakk sånn i hjertet mitt, for du visste ikke, du vet ikke, at mamma'n din ikke orker leve mer.

The scale

Noen ganger er det ALT som skal til.

Alt som skal til for å tippe meg helt over kanten og ødelegge en dag.

Alt som skal til for at jeg heller gir etter enn forsøker være sterk.

Som igår.

Mandag.

Perfekt anledning til å starte "på nytt". Første dagen i uka osv osv. Hele helgen gikk med til å spise, spy, spise, spy, spise, spy. Halsen er sår som bare f, jeg har utrolig hovne kinn og gnagesår på høyrehånd.

Det kan jo ikke fortsette slik!

Så jeg legger meg søndag kveld, med alle gode intensjoner om at imorgen, da, DA, skal jeg ikke være deprimert.

Jeg skal stå opp og gjøre fornuftige ting.

Jeg skal virkelig gå inn for å gå ned disse fordømte 10 kiloene (egentlig 12, 13 kiloene), jeg skal spise riktig og jeg skal trene.

Jeg skal plutselig ha en masse livslyst, og alt, ALT, det ordner seg.

Ordner seg i helvete.

Det må jo selvsagt gå rett vest.

For det første klarer jeg ikke for mitt bare liv å stå opp.

Setter vekkeklokka på 0900, men først kl 11 klarer jeg dra meg ut av senga, med gjenklistrede øyne og et hode som absolutt ikke vil våkne.

Okei. Så blir kanskje denne dagen dritt, jeg får kanskje ikke unna meg det jeg hadde tenkt. Jeg får kanskje ikke til å trene slik som planlagt.

Okei, OKEI. Så gi faen i det, bare IKKE spis for helvete. Og med spise mener jeg så klart OVERspise og deretter kaste opp.

Jeg tusler inn på badet.

Jeg skal veie meg. Jeg MÅ, M-Å, veie meg.

Setter i nye batterier, for sist jeg veide meg viste den 3 forskjellige antall kg, med avvik på ca 1 kg fra det minste til det meste. Det må jo bety at den trenger nye batterier, husker ikke sist jeg byttet heller.

SÅ.

SAMMENBRUDDET.

Den helvetes vekta funker faen ikke!! Jeg husker dette skjedde sist jeg byttet batterier også, men husker selvsagt ikke HVA jeg gjorde for å få den til å virke.

Det kan ikke beskrives.

Det er som å bli skutt i hodet.

Vekta virker ikke.

Det som skjer den neste halvtimen, timen?, er ikke pent.

Jeg går fullstendig i oppløsning.

Jeg griner og hyler, ringer samboeren i ren fortvilelse "hvordan får jeg den satans dritten til å vise meg at jeg er FEIT!?!?!", og når han ikke kan hjelpe (hvordan skulle han kunne det? Han er på jobb, og har ikke vekta foran seg), går jeg hysterisk inn på badet igjen og forsøker på nytt og på nytt å få digitalvekta til å virke.

Til slutt må jeg bare innse at jeg ikke får det til, og hysteriet, sammenbruddet er et faktum.

Jeg slår meg selv så hardt jeg kan i ansiktet og jeg hylgråter.

Til slutt må jeg bare gå og legge meg igjen.

Vet ikke hva annet jeg skal gjøre.

Hikster meg selv i søvn og sover en times tid.

Og med det, med DET, har også denne dagen gått til helvete. Jeg står opp på nytt, tenker at selv om dette er drittdagen med stor D, behøver jeg jo ikke spise.

Men 5 minutter senere har jeg gitt etter.

Nok en gang.

Men idag, idag MÅ det slutte.

Jeg er så sliten!!!

Og jeg er faktisk oppriktig bekymret for helsa.

Og for tennene.

Så, etter å ha veid meg idag (tusen takk, kjære samboer, for at du reddet livet mitt), og fått det konstatert: du trenger å gå ned 12 - 13 kg, har jeg bestemt meg for å kjøre en all liquid-diet i noen dager. Ikke for alltid, bare en 2 - 3 dager, i et forsøk på å "rense" kroppen etter en ultralang og superdårlig periode med M-Y-E bulimi, og i håp om at det kanskje kan få meg til å klare kontrollere trangen bedre.

På dette bildet veier jeg ca 60 kg, tror jeg.

Fortsatt stygg.

Fortsatt feit.

Men, 5 kg lettere enn idag.

Jeg SKAL ned dit igjen.

(Minus 6 til).

Precious

"
Sometimes I wish I was dead.
I'll be okay, I guess, 'cause I'm lookin' up.
Lookin' for something to fall.
...
A desk, a couch, TV... My mom, maybe.

...

The other day I cried. But you know what? FUCK that day. That's why God, or whoever, makes new days.
"

DÅRLIG dag.

(MEN).

Imorgen våkner jeg opp til en helt ny.

Det er faktisk sant det de sier;

NY DAG.

NYE MULIGHETER.

(Du kan ikke gi opp nå!!)

Vannblemme på knoken.

Vondt i tennene!

Lite energi.

Tørst hele tiden!

Hoven i ansiktet. (Eller er jeg bare så feit? Grøss).

Igår kom det litt blod også.

7. dagen på rad idag.

Før det hadde jeg 2 "gode" dager.

Før det?

Hvor mange dårlige?

5?

6?

Husker ikke.

Men hvis jeg ser tilbake.

Må jeg nesten 2 år tilbake i tid, med 2 HELE MÅNEDER uten spiseforstyrrelse.

2 måneder hvor jeg gikk ned i vekt.

57 kg.

Faen som jeg lengter tilbake!

Ennå lenger ned.

Jeg vil ennå lenger ned.

55.

Helst 53.

Jeg orker ikke mer!

Ikke en DAG til.

Jeg sverger, jeg gjør det slutt!

Ender lidelsene mine på flekken.

IKKE EN DAG TIL.

Få meg ut av depresjonshelvete!

Jeg gir faen i hvordan.

Jeg klarer bare ikke mer.

Jeg har så vondt i hodet.

Hele tiden.

Idag våknet jeg med stikkende smerter rundt høyre øre.

Jeg blir redd.

Hva i helvete er det nå?

Er jeg dødssyk i tillegg til å være DØDSPSYK?

Det blir for MYE!

Hører du?

Det er bare så så mye en stakkars jævel kan fikse, takle, håndtere.

Og jeg har villet dø i snart 15 år.

HOLD FAST.

Men jeg vet ikke hvordan lenger.

Eller om jeg i det hele tatt vil.

You got a hold on me

Hvordan ble det slik?

Hvordan havnet jeg her.

Lykke, glede, selvfølelse, egen verdi; måles i kilo og centimeter.

Hvordan ble det slik?

At MAT ble min Gud? Min hersker, herre og slavedriver.

MAT, jeg HATER deg. Jeg forbanner deg. Du ødelegger livet mitt fullstendig.

QUOD ME NUTRIT ME DESTRUIT.

Jeg skulle ønske jeg kunne bare slutte å spise, give it up all together. Da hadde det ikke vært noe problem. Men du eier faen ikke selvkontroll. Jeg misunner alle som har et normalt forhold til mat. Hvordan i helvete gjør dere det!? Går dere bare rundt og later som det er helt greit, helt greit å spise? Spise når dere er sultne, spise til dere er mette, ikke tenke vekt vekt vekt gjennom hvert eneste tygg, hvert eneste svelg? HVORDAN GJØR DERE DET?

Jeg kommer aldri til å forstå hva greia er. Hva er meningen med å spise til det punktet der det føles som man bokstavelig talt kommer til å sprekke - for deretter å stikke to fingre ned i halsen og spy opp alt sammen? Det gir ingen mening! Så slutt, slutt å gjøre det. Jeg blir så sliten. Dessuten får jeg dårlig samvittighet. Jeg har egentlig ikke råd til å kaste bort mat på den måten. Og hva med alle de som sulter hver eneste dag? Mens jeg fråtser og holder på, uten engang holde på maten. Har du forresten ikke lest Bibelen? Der heter det seg at fråtseri er en dødssynd. DØDSSYND.

Hvorfor skal det være så vanskelig? 10 kg. Bare 10 kg! Det er alt. 10 usle kg. Kanskje 12. Det er ikke det å gå ned i vekt som er vanskelig heller. Jeg vet fint hvordan man skal klare det. Spise mindre, trene mer, godteri bare på lørdag. Blablabla. I KNOW. Det er den forbannede trangen til å overspise jeg ikke vet hordan jeg skal kontrollere! "Du må finne strategier for hva du skal gjøre når du får trangen over deg". Men det er FAEN ikke bra nok! Jeg vil ikke ha strategier, jeg vil få det BORT. BORT FOR ALLTID. Jeg vil ikke kjenne på den helvetes dritten mer. Jeg vil gå ned i vekt, ha et normalt forhold til mat (ikke enten/eller, spise som faen eller være altfor streng med hva man putter i seg, og at man må ut å gå, gå, gå; til slutt er man så sliten at man bryter fullstendig sammen og griner for gudene vet hva + at man blir så hysterisk for å få med seg "ekstra kalorier" at man må vaske seg på hendene tusen ganger før man kan begynne å spise), og jeg vil være aktiv - trene og holde meg i form, ikke for å slanke meg, men fordi det gjør godt for kropp og sjel.
Hvorfor skal det være så vanskelig! Det er jo ALT jeg vil, i hele verden. GÅ NED I VEKT, og holde meg der. Trene og stramme opp. Få en kropp jeg kan leve med. Ikke en kropp jeg skammer meg over og H-A-T-E-R. Hvis man ønsker seg noe SÅ inderlig, hvorfor kan man ikke klare nå målet? Hva er det som hindrer meg? Er det dette som er meningen, at hver eneste dag, hvert eneste åndedrag skal handle om kilo og centimeter? Minus 2 kg = klare stå opp om morgenen, pluss 2 kg = orker faen ikke leve mer. Når blir jeg fri? Fri fra spiseforstyrrelsen, fri fra selvhatet, fri fra meg selv. Når skal jeg få lov til å begynne leve livet? Glede meg over det det har å by på? Blir jeg noensinne fri?

Samboeren sier, hvis jeg klarer gå ned i vekt, får gjort iallfall de 2 operasjonene jeg VIRKELIG trenger, så blir det bare noe nytt jeg må fikse. Nei. Jeg VET jo veldig godt alt som er feil med meg, hva som må til. Noe kan jeg til nød leve med, men da må jeg få fikset alt det andre! Det blir ikke noe NYTT som skal fikses, for jeg er allerede smertelig klar over alle - ALLE - mine feil og skavanker. "Tror du virkelig livet blir bedre hvis du klarer slanke deg?" Neida, neida - for all del! Jeg tror faktisk ikke det. MEN. Da plages jeg iallfall ikke over DET også! Så klart slutter jeg ikke være deprimert hvis jeg går ned 10 kg, men vet du hva, det kan gjøre livet litt lettere. Minus 10 kg = stryke "slanke seg" av listen, og dermed, et problem MINDRE. Ergo. Livet blir faktisk litt bedre!

Jeg kommer aldri til å bli fornøyd med meg selv, nei, det VET jeg, thank you very much. Jeg kommer mest sannsynlig alltid til å hate kroppen min, men det får så bare være. Bedre å hate kroppen sin og veie 55 kg heller enn 65, ha litt mindre fett, være litt mindre slaskete. Jeg vil også kjøpe meg fine klær, jenteklær. Jeg vil også gå i shorts som kanskje er kortere enn knehøyde, skjørt uten strømpebukse under, bukser som sitter etter. Jeg vil kjøpe akkurat de klærne jeg synes er fine, uten å måtte tenke på, "nei, gud, jeg kan jo ikke gå i DET, jeg som er så feit".

Denne gangen må jeg klare det! Jeg MÅ. Jeg kan ikke leve slik som dette lenger. Kjære hersker, herre, slavedriver: dra til helvete! Jeg akter å bli fri, fri fra deg og det helvetet du tvinger meg til å leve i. Hver jævla dag.

Og klarer jeg ikke fri meg fra lenkene dine på den ene måten.
Vet jeg fint om den andre.

Det står en hagle på boden

Hva hvis det er slik.

At jeg ikke er psyk.

Hva hvis det er slik.

At jeg bare er pur, ren og skjær OND.

Tenk om jeg bruker depresjonen, selvforakten, spiseforstyrrelsen, suicidaliteten osv, til å ture frem slik jeg føler for, bruke andre og bruke psyken som unnskyldning?

Djevelens avkom!

Brenn heksa på bålet!

Og du lurer på hvorfor livet er helt for jævelig? Hvorfor hver eneste jævla dag er en helvetes kamp? Hvorfor du HATER deg selv, verden og livet? FORDI DU FORTJENER DET. Du er dritt, hører du? Tror du virkelig DU har gjort deg fortjent til et godt liv? Du??? Du, som er universets avskum? Du som bare tenker på deg selv og gjør akkurat slik det passer deg best? Du som ikke gjør en dritt for noen? Du som bare tar opp plass i verden og koster samfunnet enorme pengesummer? Du som er så DUM at du ikke klarer få deg en utdannelse en gang? Du som er så motbydelig at ingen noensinne kommer til å ville gifte seg med deg? Du som er så forbannet MOTBYDELIG MOTBYDELIG MOTBYDELIG, for du ser ikke ut som den $2-hora Megan Fox? Scarlett Johansson. Kate Beckinsale. Natalie Portman. Etc. Du er faen meg så utrolig DUM!!! Tenk å tro at DU har gjort deg fortjent til et liv i sus og dus! At DU har gjort deg fortjent til et liv i harmoni? At DU. DU! DU fortjener å få drømmene dine oppfylt! Du fortjener faen ikke å ha drømmer en gang. Du kommer alltid til å være en TAPER! Hører du? Skjær deg opp, brenn deg opp, ødelegg den stygge, grusomme kroppen din en gang for alle! Du gjør meg KVALM, du gjør meg DÅRLIG. Fy faen, du er patetisk! Gjør verden en tjeneste, vil du? Gå inn på boden, hent hagla til samboeren og plasser avløpet i munnen. TREKK AV.

Takk.

Så.
Dett var dett.
ALT HÅP ER UTE.

Jeg har skrevet meg ut av psykehuset, mot råd fra behandler og post. Jeg fikser det ikke mer. Det finnes ikke HÅP. Jeg blir aldri frisk. Dette er skjebnen, denne enorme smerten som kveler meg, spiser meg levende - innenfra og ut. Jeg var aldri ment for dette livet. 27 år. Bortkastet. Hvorfor blir noen tildelt en slik vei? Hva er meningen bak? Hva er meningen med å bli født inn i verden, bare for å streve og streve, men aldri komme videre? Hva er meningen med å leve hvis man bare lider? Hvis man bare hater seg selv? Hvis hvert eneste åndedrag er et helvete.

Frihet.
Før helgen deltok jeg på en samtalegruppe det var meningen jeg skulle være med på utover høsten. Vi snakket om temaet frihet.
Jeg kan ikke huske hvordan det er å føle frihet.
Frihet til å være seg selv.
Fri fra alle tanker om at man er verdiløs. At man er dritt.
Fri fra alle tanker om at man ikke er bra nok slik man er, at man er stygg, feit, motbydelig.
Fri fra matslaveriet.

Jeg er ikke fri! Jeg blir aldri fri. Jeg har innsett det nå. Det finnes bare en måte for en som meg å bli fri på.
Men jeg vet ikke om jeg er sterk nok.

Jeg kan ikke føle noe lenger.
Gleden er ikke ekte.
Sorgen har jeg vent meg til.
Redselen er tom.
Uroen er merkelig.
Raseriet er borte.
Trøttheten forsvunnet.
Sulten uviktig.
Kjærligheten er glemt.
Smerten er temmet.
Mettheten har fløyet.
Energien finnes ikke.
Kulden spiller ingen rolle.
Motet har jeg aldri hatt.
Håpet har jeg kvittet meg med.
Viljen er meningsløs.
Si meg, er jeg allerede død, eller venter jeg bare?

- fra "Sebrapiken" av Sofia Åkerman

Noen ganger lurer jeg på. Hvor vanskelig kan det være å dø? Er det lettere enn dette livet? Isåfall. Hva venter jeg på? For livet... Det fikser jeg ikke.

Sometimes I even cut myself just to see how much it bleeds

Det er et tema jeg har skrevet lite om i denne bloggen, selv om det har vært, og fortsatt er, en stor del av livet mitt.
Selvskading.
Jeg husker godt når det begynte. Desember 1998. Iløpet av årenes løp har jeg kuttet meg, brent meg med sigaretter, fyrstikker, lighter. Jeg har slått meg selv så hardt jeg kan i ansiktet, dunket hodet i veggen. Jeg har brukt smerte av mange forskjellige grunner. For å roe meg ned når jeg er helt hysterisk. For å se hvor mye jeg kan blø. For å kjenne, føle NOE ANNET. Men mest av alt, fordi jeg fortjener det. Jeg fortjener smerten! Det må jo være en grunn til alt det vonde som skjer meg, ikke sant? Det er en grunn til at jeg mistet pappa når jeg var 6. Til at jeg ble mobbet alle år på grunnskolen. Det er en grunn til at jeg aldri har hatt mange venner, ikke hatt ordentlig kjærest før jeg møtte samboeren. Det er en grunn til at jeg er så stygg, til at alt, absolutt ALT er galt med kroppen min og utseendet mitt. Det er en grunn til hvorfor jeg er mislykket. Og hvis jeg bare påfører meg selv smerte, hvis jeg straffer meg selv... Da slutter kanskje Gud eller universet eller hvem pokker det er som styrer verden, å gjøre meg vondt?

Jeg har skjult selvskadingen i nesten like mange år som jeg har holdt på. Men nå er jeg snart igang med mitt 27. år! Jeg orker ikke gjemme meg mer. Hva jeg gjør med kroppen min og hvorfor, er faktisk mitt eget valg, MIN RETT. Jeg er over 18 år, voksen på papiret. Ingen kan fortelle meg hva jeg skal og ikke skal gjøre. Liker du det ikke, så hold det for deg selv, eller la meg i fred. Jeg har like mye rett som en hvilken som helst annen person til å nyte varme sommerdager, uten å måtte pakke meg bort pga sår og arr. Forteller du en som er for tykk eller for tynn om å gjemme bort kroppen? Vi lever i et fritt land, jeg kler meg slik jeg vil! Uten å måtte bekymre meg for hvordan kroppen er dekket med arr. For det er den, nesten fra topp til tå. Jeg har ikke kuttet/brent meg på føttene eller i ansiktet. Men armene, bena, brystet, magen, skuldrene og ryggen (litt), er full av arr. Jeg har også noen mindre synlige på venstre hånd.

Det har vært perioder i livet der jeg har skadet meg selv daglig, flere ganger om dagen. Men jeg har alltid hatt kontroll! Jeg har aldri sydd. De eneste gangene jeg har fått legehjelp var da jeg var innlagt første gang og jeg påførte meg selv ganske store brannsår. Jeg liker ikke oppmerksomheten, og det har derfor vært et poeng for meg å holde det "pent". Jeg har aldri hatt noe ønske om å vise andre min smerte. Det er, av en eller annen grunn, flaut. Flaut å være trist, liksom. Flaut å lide. Hvorfor?

Pr idag føler jeg ikke lenger samme behov for å skade meg selv. Men jeg tenker hver dag at jeg burde kutte meg mer. Fordi jeg fortjener det. Samtidig, hva har denne formen for smerte gitt meg? Jeg er fremdeles deprimert. Jeg hater fremdeles meg selv. Livet har ikke blitt bedre! Det er først de siste månedene dette har begynt å demre for meg. Takket være fine menneskene. Tankene er der så til de grader, men trangen dempes. TAKK.

Hvorfor skal smerte være udelt negativt dog? For meg er dette et elsk/hat-forhold. Ingunn + Smerte = sant! Selvskadingen er kanskje en uting, selv om jeg der også er litt tvilende. Så lenge man ikke tar det for langt, hvorfor er det galt å uttrykke seg selv slik? Gjennom body modification og suspension har jeg funnet min sanne kjærlighet i livet! Det er her jeg finner livsgnist, livslyst, LIVSMOT. Og ja, det gjør vondt. Men som en kjær venn av meg sa så klokt; Å ha en høy smerteterskel er ikke ensbetydende med at smerte skal oppleves behagelig hver gang. Det handler mye mer om å godta smerten og tillate seg å føle på den, og la den være en del av en større opplevelse.

Jeg føler ofte at smerten er det eneste jeg har å være stolt av. Høy smerteterskel, det er det eneste jeg har. Dette er alt jeg kan.

I 11,5 år har den fysiske smerten fulgt meg. I 11,5 år har arrene fulgt meg. Og det er bare å innse: de vil ALLTID følge meg. De går ikke bort. Om jeg en dag skulle bli bedre, få et godt liv og ikke trenge smerten, så vil arrene alltid minne meg om denne tiden. Det verste er, det plager meg egentlig ikke. Når jeg forteller folk at jeg skammer meg over kroppen min, er det ikke arrene jeg sikter til. Jeg mener heller ikke at jeg er stolt av de, absolutt ikke. Noen ganger synes jeg det er flaut å vise nakne armer og ben. Men bare fordi jeg ikke vet hvordan de som ser det vil komme til å reagere. Noen ganger lurer jeg på hvordan kroppen min ville se ut uten alle arrene. Men når det nå en gang har blitt slik. Så ville jeg ikke vært de foruten. Arrene er en viktig del av MIN historie. Selv om jeg ser tilbake på livet mitt og ser årevis med psykisk lidelse, depresjon, sosial angst, spiseproblemer, ønsker om å dø, så er det likevel MITT liv. Og kanskje det er sant, kanskje kommer alt godt til de som venter. Kanskje blir man sterk av motgang, og kanskje, kanskje kan det ikke regne hele tiden. Isåfall skal jeg se tilbake på disse helvetesårene med takknemlighet, for da vet jeg at jeg vil virkelig sette pris på livet! Når det en gang begynner.

Safety net

Så.

Jeg tror jeg har pønsket det ut.

Hvorfor jeg aldri klarer gå ned i vekt, bare roter med maten hele tiden, frem og tilbake er like langt, osv, osv.

DET ER TRYGT.

Det er trygt å være stygg og feit. Det er alt jeg noensinne har vært, det er alt jeg kan. Det er min unnskyldning for å være mislykket. Jeg kan ingenting. Jeg har ingen plass i denne verden. Jeg er verdiløs. Fordi jeg er S-T-Y-G-G. Jeg fortjener rett og slett all den dritten jeg får. Jeg er ikke verdt mer.

Og hva om jeg klarer snu selvforakten.

Gå ned de ekstra kiloene som jeg HATER, trene meg til en kropp jeg kan godta som min egen, få råd til minst to plastiske operasjoner og ellers pynte på litt her og der.

Hva om jeg en dag klarer se meg selv i speilet uten å bryte fullstendig sammen?

Uten å ville sette en kniv mot strupen.

Hva om?

Da mister jeg plutselig sikkerhetsnettet.

Plutselig har jeg ingen unnskyldning lenger for å være deprimert. For ikke å klare ta en utdannelse, få en jobb. Jeg har ingen unnskyldning lenger for hvorfor ingen i familien bryr seg, hvorfor jeg er NULL verdt for dem. Jeg har ingen unnskyldning for å ikke være verdig kjærlighet. (Jeg vet alt og alle kommer før meg, jeg vet jeg er absolutt nederst på din liste. Og det etterlater et enormt hull i hjertet mitt).

Å være deprimert.

Å hate meg selv.

Det er jobben min. Jeg klarer ikke gi slipp, det går ikke. For å slutte i den jobben... Det vil gjøre meg utrolig skuffet! Det vil mest sannsynlig være den siste dytten over kanten. Det vil ta livet mitt.

Men jeg har allerede tatt det.

Jeg stjeler mitt eget liv, dag etter dag etter dag.

Jeg kaster bort livets gleder og nytelser ved å leve i troen på at meningen med tilværelsen er å være tynnest mulig, penest mulig, være mest mulig jente slik media mener en jente skal være. Det verste er, jeg kan ikke fordra det bildet! Jeg er ikke en typisk feminin jente, og jeg hater at det er slik man må være for å kunne anses som attraktiv og vakker. Fuck that.

Jeg klarer ikke se for meg livet uten selvhatet.

Hvordan i all verden skulle det gå for seg?

Å godta meg for MEG, det ville være det absolutte nederlag. Jeg er bare ikke mer verdt, GODTA DET, og la meg være i fred. Alt jeg tar i blir til dritt, og slik, slik er det ment å være.

Men jeg klarer snart ikke mer.

Det gjør så vondt å leve, at jeg nesten ikke klarer puste.

Jeg holder pusten.

Litt til.

Du

Tenk om.

Tenk om DU ikke hadde fortalt meg daglig hvor feit jeg er.

Tenk om DU ikke hadde fortalt meg daglig hvor stygg jeg er.

Tenk om DU ikke hadde fortalt meg daglig at jeg er verdiløs fordi jeg velger å følge min egne veier. Fordi jeg tør kle meg annerledes enn de andre jentene.

Ja, det er 11 år siden jeg levde under DIN terror. Men jeg er fremdeles REDD. DU gjorde livet mitt til et helvete på jord.

DU.

Jeg skulle ønske DU visste, jeg skulle ønske DU var klar over at DU har et liv på samvittigheten.

Mitt liv. DU drepte meg.

"Aksepter deg selv som du er"

Denne helga er jeg hjemme på min første perm etter innleggelsen. Jeg hadde min første samtale med behandler på tirsdag, og da fikk jeg vite at det er målet. Jeg skal akseptere meg selv som den jeg er. Ikke faen. Oppholdet ved Reinsvoll skal visstnok ikke bli den fat campen jeg håpet på, nei. Jeg skal lære meg å leve med denne hælvetes kroppen. Jeg forbanner deg. Jeg nekter! Jeg kan ikke leve slik som dette! Jeg hater hater hater kroppen min!!! Ikke lær meg å godta fettet, strekkmerkene, og alt det andre som gjør meg STYGG. Stygg som faen.

Jeg blir GAL, gal av alle skjønnhetsidealer, alle produkter jeg må bruke, alle ting jeg må passe på og være forsiktig med. Jeg skal være solbrun, men ACHTUNG! Jeg må bruke store solbriller slik at jeg ikke får rynker rundt øynene. Jeg må huske å bruke fuktighetskrem. En forskjellig til hver eneste kroppsdel. Jeg må barbere leggene! Men oi, vokse er bedre! Vokse leggene, vokse armhulene, vokse bikinilinjen. Vokse alt, like godt! Ja, bortsett fra øyenbrynene, for de skal sminkes og styles og børstes og friseres. Og HÅRET på hodet, for der skal det fremdeles være hår faktisk! Det skal være tykt og fullt av liv og langt og blankt og skinnende. Ja, for det er bare langt hår som kan gjøre en dame pen, det er bare langt hår som er feminint. Hvorfor er det da slik, at de vakreste kvinnene jeg vet, har alle kort hår, eller frisyrer litt utenom det vanlige?

NEI.

Jeg kan IKKE GODTA at dette er slik jeg er, at dette er kroppen min, at dette er ansiktet mitt. Jeg vil heller hoppe foran trikken enn å leve i denne kroppen resten av livet.

Her om dagen tok jeg en test, for å kartlegge lidelsen(e) mine. Da vi kom inn på spiseforstyrrelser ble det spørsmål om jeg syntes jeg veide for mye den tiden jeg var på mitt laveste (ca 60 kg). JAAA! Kontakten min spurte deretter om hvor mye jeg ønsker å veie. - 57 kg er det magiske tallet. Men egentlig er det 54. Tallet er 54.

Det er en jente på avdelingen. Hun er vakker. Hun lider av anoreksia. Jeg synes hun er perfekt.

Hull på byllen

Innleggelse, Sykehuset Innlandet Reinsvoll, post 1C: 1.juni. Ventetiden er over. Etter 4 måneder og 12 dager. Si at det blir bra denne gangen! Jeg orker ikke leve mer hvis det ikke blir bra nå.

Listen

Jeg har muligens sagt det før, men jeg sier det igjen. Det er virkelig ingenting jeg hater mer i hele verden enn meg selv. Nå har jeg holdt på i over en måned med bare å surre med mat, og vekta har garantert nådd nye høyder! Faen. Jeg som veide 60, 7 kg i påsken og var bare 6, 7 kg fra målet mitt. Faen, faen, faen. Jo, jeg kaster opp maten, så slik sett burde kanskje ikke vekta øke - men saken er den, at jo flere dager som går, hvor jeg ikke klarer "skjerpe meg", desto mer likegyldig blir jeg. De enorme spiseorgiene med påfølgende oppkast uteblir kanskje, mens jeg heller spiser bare dritt, altså type godteri, kaker, junkfood. Binge eating disorder kaller man det, Ingunn. Og jeg blir så jævlig umotivert av at det ikke bare er snakk om å gå ned i vekt, neida, det er bare en av x antall andre ting som feiler meg! Som jeg kanskje aldri får gjort noe med.

Hatlisten er som følger, fra topp til tå:

1. Håret


2. Øyenbrynene


3. Den store, litt asymmetriske nesen (ÆSJ!)


4. Den lille munnen


5. De skjeve, misfargede tennene og hestekjeven


6. Det runde ansiktet uten hint av kinnben


7. Den dårlige, rødlige huden i ansiktet


8. FREGNENE (jeg synes fregner i utgangspkt kan være fint, men mine gjør huden rødaktig)


9. Ansiktshår


10. De brede skuldrene


11. Hengebrystene med altfor store brystvorter


12. Den store, runde, bælfeite magen som faen aldri blir borte uansett hvor mange kilo jeg går ned


13. De brede hoftene


14. STREKKMERKENE på bryster, hofter, lår og baksiden av knærne faktisk (jadda!)


15. Underlivet (uten at jeg vil utdype det mer akkurat her)


16. Hengerompa med cellulitter på str med Barringerkrateret i Arizona


17. De altfor store lårene


18. De ALTFOR store leggene


19. De enorme føttene


20. Kroppshår


21. Den bleke huden (ikke at jeg er spesielt opptatt av å være brun, men jeg blir faktisk litt hjernevasket av at det liksom skal være skjønnhetsidealet, å se nystekt ut året rundt)

Der, da tror jeg at jeg har dekket det meste. HATE! Er det rart jeg har lyst til å gi opp. Det hjelper IKKE at det er mai måned og det går altfor fort til sommeren. Jeg håper Island redder meg og gir oss en drittdårlig, iskald sommer. Hvert år lover jeg meg det samme; "Neste år, da - DA - er du slank og stram og fast i fisken". Neste år meg midt i rompa. Det ødelegger så himla mye å være så jævlig feit og stygg. Jeg orker ikke kjøpe klær. Jeg orker ikke tenke på sex. Jeg orker ikke gå til frisøren. Jeg orker ikke bruke sminke utover mascara, det MÅ jeg bruke. Det er ikke gøy å handle klær når man er feit og alt sitter stygt. Det er ikke gøy å ha sex når alt man klarer fokusere på er at man må gjemme seg bort mest mulig, og at man er udugelig selv til det. Og at han helt sikkert tenker på alle de andre damene han har hatt og synes de er mye bedre. Det er ikke gøy å gå til frisøren når ansiktet ser 1000 ganger rundere ut i frisørspeilet enn speilet hjemme, og man alltid bare ender opp med den samme, kjedelige sveisen som uansett ikke kler meg. GRÅ MUS. Det er ikke gøy å bruke fine øyenskygger og leppestift og eyeliner når man uansett bare er STYGG.

Kjære Gud, la meg på en eller annen måte bli rik så jeg kan ha råd til plastiske operasjoner.

Fortvilet!

Når
skal
ting
begynne
ta
form
og
bli
til
et
LIV
?

Istedet
for
hele
tiden
bare
være
rot
og
kaos
...

Elsker denne pusen! Takk, Maria <3

Om å hate seg selv

Hvis jeg hater kroppen min så mye som jeg gjør nå, når jeg veier mellom 62 og 65 kg - hvordan faen overlevde jeg når jeg veide over 80??? Og hva er det jeg har mistet på de 20 kiloene, det er iallfall ikke fett, for kroppen min disser som aldri før. JEG. HATER. KROPPEN. MIN. Hvorfor er det ingenting som hjelper, da! Å gå ned i vekt, trene, ingenting fungerer. Hvorfor er jeg forbannet med denne kroppen? Jeg er 1,73 og burde fint kunne veie typ 62 kg. Andre jenter med den høyden og den vekten har fine, flate mager, og slanke lemmer. Jeg vil bare dø. Dø. Dø. DØ.

Om å grue seg

Jeg gruer meg til sommeren.

Den siste tiden har det faktisk gått opp for meg at jeg skulle ønske det var vinter hele året. Da kan man pakke seg inn i store klær og gjemme seg bort. Store mager og blubbete lår, be gone!

Jeg elsker vannet. Jeg elsker å svømme. Men jeg kan ikke. Jeg vil heller dø enn å bli sett levende i badedrakt/bikini. Når man må bade i t-skjorte og shorts gjør det egentlig mest vondt. Jeg kan sikkert rekke å gå ned de kiloene jeg vil innen sommeren. Men selv om jeg satte igang med styrketrening idag, er det rett og slett too little too late. Jeg kommer ALDRI til å rekke bli så stram og fast som jeg ønsker å være til juni (er det ikke ca da sommeren begynner?). Og uansett, hva så. Hva med strekkmerkene, de blir jeg aldri kvitt. Ja, jeg har vært så feit at jeg har strekkmerker. Hurra. Hva med den bleke huden som ikke har sett solskinn på Gud vet hvor mange år, pga selvskading jeg har forsøkt skjule. Pigmentene i huden er vel så føkka at jeg for alltid kommer til å være bleikfeit. Det verste er at jeg har aldri aldri aldri vært opptatt av å være brun, men nå har jeg kjærest. Kjærest som synes det er fint å være "sommerbrun". Og hva med alt det andre som feiler meg, som er for pinlig til å skrive om her.

Jeg blir aldri bra nok. Jeg pakker kofferten og flytter, flytter til Grønland. Eller kanskje Sibir. Tar med meg pusekattene og rømmer fra dette HELVETE.

Hvorfor kan jeg aldri være bra nok.

Soundtrack; Damien Rice "9 Crimes"

Jeg klarer ikke mer.
Dette livet.
Jeg vil ikke være i denne verden mer.

And I get tired

Noen ganger savner jeg å bo alene. Det er så mye lettere å være deprimert da. Nå er jeg liksom på klokka. Mellom 0630 og 1730 kan jeg velte meg i depresjonen alt jeg orker, men kl 1730, hallo - da må jeg skjerpe meg. Være "normal". Selv om jeg sjelden greier det, å være normal, føler jeg heller ikke at jeg kan gjøre det jeg aller helst vil. Ingenting. Bare ligge i senga og sove, sove, sove. Se tv. Gjøre andre meningsløse ting. Eller INGENTING som jeg liker kalle det. Det gir sikkert ikke mening, at det er positivt for meg, å dyrke det vonde på den måten. Men når jeg er så dårlig som det jeg er nå, er faktisk det det beste for meg. Jeg blir enda mer sliten av å måtte holde meg i skinnet, oppføre meg så lite deprimert som mulig. VANSKELIG. Når tankene svirrer rundt det å leve eller dø. Når ingenting gir mening eller glede. Når jeg ikke orker tanken på å være sammen med andre enn min ene søster og mor, og kjæreste. Jeg kjenner ikke dere andre! Det er et ork å tilbringe tid sammen med dere, en belastning. Jeg må anstrenge meg så veldig, og det klarer jeg bare ikke. Like greit at jeg ikke har venner. Ingen venner.

Fant dette bildet.

Jeg føler meg slik.

Hver dag.

Hvert minutt.

Jeg visste ikke at det gikk an å ha SÅ mye vondt inni seg.

Så jævlig mye galle, liksom. 20 + år med vondt, som vokser og vokser og spiser meg levende. Ligger i magen og vokser ut i armene, bena og hodet. Vondt.

Kjære, la meg få slippe.

Stella was a diver and she was always down

For et par uker siden, etter å ha besøkt min mor, skulle jeg ta toget hjem fra Lunner. Taxi mellom Lunner og Roa. Shocking. Så mye kluss det har vært med NSB i hele vinter, tenkte jeg ikke så mye over det. Gikk bare ut fra at det var de samme unnskyldningene som alltid. Noen dager senere fikk jeg vite at grunnen til drosjeturen var at en mann i 40-årene hadde hoppet foran toget på strekningen. Jeg skulle ønske jeg var like modig.

Jeg hater meg selv, så mye at det gjør nesten vondt. Det er helt uutholdelig! Det finnes absolutt ingenting jeg hater mer i hele vide verden enn meg selv. Jeg hater kroppen min. Jeg hater ansiktet mitt. Jeg hater håret mitt. Det er ingenting jeg kan peke ut å si at jeg faktisk er fornøyd med, at jeg liker. Jeg blir så sliten! Hver dag, dag ut og dag inn. Elefantmannen, jeg vet hvordan han følte seg.

Jeg er ikke bra nok, ikke bra nok for noen. Ikke bra nok til noe. Jeg vet du kommer til å såre meg, på den verst tenkelige måten i mine øyne.

For et par år siden tok en kamerat av meg livet sitt, jeg vet fremdeles ikke hvordan. Men jeg skulle ønske jeg var like modig.

Hm. Har ikke brukt bloggen like flittig som jeg først tenkte. Jeg får massevis av tanker når jeg legger meg om kvelden, og tenker, jah, skriv ned dette! Men så om morgenen, nada. Jaja, det er vel ingen regel for hvor ofte man skal skrive.

Dagen idag ble litt annerledes enn først tenkt, planla å fortsette med "prosjekt: forbedre vår lille leilighet og i samme sleng vaske den litt", som jeg påbegynte igår, men når vi stod opp idag kl 6 hadde samboeren min uutholdelig tannverk. Vi måtte bare komme oss avgårde til tannlegen. Dvs, jeg måtte ingenting, men det ble til at jeg ordnet alt. Løp ned til Kiwi til de åpnet kl 7 for å kjøpe kontantkort (ingen av oss hadde nok penger til å ringe, pluss vi er begge blakke etter jula, har bare noen kontanter frem til 25.), hjem igjen og vente på at kl ble 8 så vi (jeg) kunne begynne ringe rundt og prøve finne en tannlege som kunne ta han imot. På 4. forsøk fikk jeg ordnet time på Gran kl 1010, og da var vi igang med å forsøke låne bilen til leietakeren vår. Måtte ringe han, som var på jobb, fikk ja fra han, men måtte vente med å stikke opp til samboeren hans for å hente bilnøkkelen til kl 0930 (fordi de har baby og hun er utslitt, blabla). Gikk opp kvart over 9, ingen som åpnet. Ringte leietakeren igjen, så opp å ringe på døra på nytt, fremdeles ingen respons. Endte med å måtte ringe taxi. Da fikk jo selvsagt leietakeren tak i kjerringa si, og vi fikk låne bil - og da måtte jeg ringe og avbestille drosjen. Puh, frem og tilbake er like langt. Poenget mitt med denne lange og ufattelig lite interessante historien, er, at jeg er litt stolt av meg selv. Jeg som haaater å måtte ringe og ordne opp. Da blir jeg egentlig kjempeurolig inni meg, og jeg får mest lyst til å bare gråte. Men idag, så klarte jeg det. Jeg klarte det for deg. Hvorfor kan ikke du vise meg at du er glad i meg ved å stille opp slik for meg du også? Det er ingenting å være stolt av, jeg vet det, men for en som knapt nok klarte ringe sin egen mor for bare et par år tilbake er dette som en liten seier å regne. Jeg kjente fremdeles litt på uroen idag også, men det var ikke et alternativ å ikke gjøre det. Det er ingenting jeg ikke ville gjort for deg, selv ting som er veldig vanskelig for meg! Fordi det er det det handler om, gjøre ting som man egentlig ikke mestrer for den man er glad i, gjøre ting man egentlig helst vil slippe - fordi det betyr noe for deg at jeg hjelper deg.

Så ble dagen dum. Når vi kom hjem igjen, fulgte jeg samboeren ned til stasjonen, han reiste rett på jobb i Oslo. Og nå har jeg tullet med mat igjen. Har hatt 2 gode dager, men så, tilbake til null. Jeg er så lei! Jeg orker ikke leve slik. Hver eneste dag handler om mat, mat, mat, kropp og vekt. ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅ! Skulle ønske jeg bare kunne gi faen, bare dytte i meg alt jeg har lyst på og bli feit med stil. Men det går heller ikke, for jeg NEKTER å godta at det er slik jeg ser ut. Jeg vil heller dø enn å leve med denne kroppen, den gjør meg kvalm. Jeg orker nesten ikke dusje, for det betyr at jeg må kle av meg og være naken. Likevel bruker jeg uendelig mye tid foran speilet, studerer alt jeg hater ved meg selv (og det er så godt som alt), ser for meg hvordan jeg kunne sett ut om jeg bare klarer gå ned 5 kg. 10 kg. Alt ettersom. Drar inn magen og klyper i sideflesket. Æsj. Her om dagen satt jeg og grein på badet mens jeg tenkte, faen heller, bare la meg spise de sjokolade cookiene i skapet så skal jeg ta livet av meg, da slipper jeg ha dårlig samvittighet over å være så fordømt feit.

Hjelp.

Jeg er mye dårligere nå. Trist som faen.
Jeg har mye mindre selvtillit nå. Jeg hadde ingen fra før.
Jeg hater meg selv. Mye mer enn man kan se.

Jeg hater HENNE. Og alle andre du har vært med. Men mest av alt HENNE.
Jeg klarer ikke stole på. Deg.

Something filled up my heart with nothing

Someone told me not to cry.
But now that I'm older, my heart's colder.
And I can see that it's a lie.

Jeg vil ikke tilbake.

Reinsvoll

Hit skal jeg idag:












Reinsvoll. Usj, kan ikke si jeg gleder meg. Har vel ikke satt mine føtter her på nærmere to år. Skal heldigvis ikke "bo" her denne gangen, da. Jeg er redd jeg har for høye forventninger. I 20 år er det ingen som har kunnet hjelpe meg, hvorfor skulle det bli annerledes denne gangen. Jeg har liksom ikke særlig høye tanker om psykiatrien. Piller og samtaler, det er det de kan tilby. Hurra. Og hvis man er ekstra heldig vurderer de kanskje ECT, men jeg har heldigvis sluppet unna det. Jeg er redd jeg er nødt for å innse at dette er livet mitt, jeg må bare lære meg å leve med psykdommene så godt jeg kan. Noen ganger er det faen meg ikke bra nok. Jeg må være et grusomt menneske, som har fortjent alt dette her. Hva er det Elling sier, om menneskene; later de bare som om de har funnet seg tilrette i tilværelsen? Et eller annet sånt. Skjønner hva han mener... Off, må vel snart gjøre meg klar til å dra. Må ta toget, bare for å gjøre det ekstra stas... I 20 minus. Og jeg tror jeg blir nødt å dra alene. Jeg GRUER meg. Er ikke så flink på å klare slike ting selv. Jeg bare håper, håper, håper, at jeg iallfall kan få litt hjelp med spiseproblemene. Få et normalt forhold til mat igjen (dvs, igjen blir feil, vet ikke om jeg noensinne har hatt et normalt forhold til mat). Jeg blir så utrolig lei meg og deprimert av aldri klare gå ned de siste kiloene, og av aldri finne motivasjon til å trene. "Hva er poenget, jeg kommer aldri til å få en slank, fin, stram kropp. Uansett hva jeg gjør er jeg dømt til å leve inni dette fleskeberget". Æsj. Nå begynner jeg å grine også.

"Gi meg styrke til å akseptere de tingene jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de tingene jeg kan, og forstand til å se forskjellen".

Ice breaker

Første innlegg, hoi hoi. Så vil tiden vise hvor mye jeg kommer til å klare/orke skrive, og om det har den virkningen jeg håper det kanskje kan ha. Online-dagbok som terapi, hah. Det kan iallfall ikke skade å gi det et forsøk.