Januar

Månedens stikkord: Håpløs

I januar har jeg:

- Savnet jul mer enn vanlig en januarmåned

- Hatt flere spyfulle dager enn spyfrie

- Gått sparktur i snøstorm sammen med mor og min søster

- Fått en ny favorittserie, Breaking Bad <3

- Sett masse film

- Begynt på en ny bok av Harlan Coben, Hold Tett

- Funnet energi til å ta fotbad med badebombe fra LUSH

- Vært hos legen og funnet for frisk til å få hjelp

- Drukket masse Biola med bringebærsmak

- Hatt seks gode dager der jeg fant motivasjon til å trene

- Kuttet meg på daglig basis

- Grått meg tom

- Spist altfor mye Kinder Maxi

- Hatt hyggelige morgenstunder med film og te, for å tviholde på mørketiden

- Begynt å tro at Birgit har små bebiser i magen

- Hørt mye på det siste albumet fra Interpol

"Just because you're scarred for life doesn't mean you should be scared to live".

- Brian Celio

Nor does He care for you to sit at windows in judgement of the world He created

Søvnløs.

Igjen.

Goddamnit.

Det gikk greit en stund, tror jeg?

Hvem kan huske uansett.

Jeg som egentlig aldri sliter med søvnen nattetid.

Januar har vært brutal for dette sovetrynet her.

Det hjelper sikkert ikke at jeg sover til både 13 og 14 og det som verre er.

Men hvem kan holde ut å være våken.

31.januar.

Jeg synes det er helt skremmende hvordan dagene bare flyr avgårde.

De er borte for meg, igjen.

Det var da bare igår at jeg gråt over at jula var over?

Men det var idag jeg gråt over at det var mandag igjen.

"Væl det er måndan, så ær'e freddan" sier bestemor.

Og det er søren meg sant.

Men jeg vil ikke at dagene skal gå så fort!

Jeg mister alle dagene til depresjon og psykdom.

Jeg mister hele livet til dette helvetet.

Hold igjen dagene, da. - Værså snill!

Jeg trenger å vite at det ennå er tid.

At jeg fremdeles har tid til å vinne tilbake livet.

Dag etter dag.

År etter år.

"Good things come to those who wait" kan kysse meg bak.

Hel og halv

OBS! Begynner med en liten warning: Dette innlegget handler nok en gang om underlivet mitt. Og med det følger det også et par bilder av andre menneskers nakne kropper. (In case you don't want to see that, du vet).

Idag er det 9 uker siden jeg fikk utført kjønnsleppereduksjonen. (Oppdater deg gjerne f.eks her og der). 9 uker, som jeg ikke for mitt bare liv kan skjønne hvor har blitt av. Når jeg fikk innvilget inngrepet kunne jeg nesten ikke tro det var sant. At jeg, endelig, skulle få lov til å bli én bekymring fattigere. At jeg, etter så mange år med å hate kroppen min ned til hver minste detalj, i det minste kunne slippe å tenke mer på den delen. At jeg endelig, endelig, skulle få lov til å ta ett lite skritt mot å føle meg normal.

Etter inngrepet var jeg veldig emosjonell, jeg følte faktisk at elefanten min krympet og hadde tatt et steg i riktig retning. Men hvor lenge var Adam i Paradis? Det varte ikke hele uka engang, før jeg kjente at dette ikke hadde gått min vei likevel. Jeg håpet i det lengste at det kunne bedre seg noe, stingene satt tross alt i en god stund over det som ble lovet, og jeg var hoven en tid etterpå. Men håpet svant, spesielt når hevelsen var gått ned. Stingene hadde jeg stygge mistanker til fra dag én. Det var alt annet enn pent sydd (burde ikke slike ting sys med typ broderisting, ikke snurpes sammen som om det var en eller annen potetsekk?), og jeg kunne ikke helt skjønne hvordan det kunne bli et bra resultat når de nå en gang oppløste seg. Jeg husker ikke eksakt, men stingene var vel borte ca like før julaften. Jeg har brukt så mange timer av mitt liv på å gråte over denne kroppsdelen, at du ville sannsynligvis ikke tro det er sant. Når stingene forsvant, var det på igjen med en lang periode hulkegråt, kikking og studering i speilet, håpløshet og ønske om å grave meg ned og dø. Skal jeg aldri få lov til å bli normal? - Jeg vet ikke hvordan jeg best kan forklare det, hvordan det ser ut pr idag. Men jeg antar at frynsete er en passende beskrivelse. Jeg har gått fra å ha den type mus jeg leste at flest gutter synes er stygt i Dag&Natt, til å ha frynsete mus. Haha, jeg døøør. Å gud, som jeg elsker livet mitt. Det er mulig det går seg til, det er mulig det vil jevne seg ut og gro penere. MEN, jeg fikk ekstremt dårlig informasjon på sykehuset. Ingenting om hvordan det ville se ut når stingene ble borte. Det hadde vært gledelig å få en heads up på raggedy pussy, liksom. Jeg har sett mye på før/etter-bilder på nettet, og INGEN ser slik ut. Det står riktignok ingenting om hvor lang tid det har gått mellom bildene, men. Jeg er hjernevasket, jeg må ha det inn med teskje.

Kilde

Det virker kanskje merkelig at man kan være så opphengt i sitt eget underliv, iallfall hvordan det ser ut. Men helt siden jeg ble oppmerksom på at, "hei, jeg ser ikke ut slik man skal der nede" (en eller annen gang på ungdomsskolen vil jeg tippe, uten å huske konkret), har det plaget meg. Jeg har rett og slett følt meg utrolig stygg der også. Unge sinn lar seg lett forme, og det finnes ingen steder hvor mangfoldet av bl.a. underliv serveres. Overalt, det være seg i skolebøker eller filmer, pornoblader og pornofilmer for de som interesserer seg for slikt, er det den pene og pyntelige utgaven som vises. Og hvordan kan man da, som 14-åring, vite at det faktisk ikke er unormalt å ha indre kjønnslepper som er noe (eller mye) større enn de ytre? Det er ikke så mange år siden jeg forstod at jeg faktisk ikke var alene om dette. Men skammen har fulgt meg alle disse årene. Og selv nå, etter inngrepet, ser jeg meg selv i speilet og jeg føler en sånn enorm avsky, en sånn fryktelig skam, over at dette er MEG. Min kropp, min mus. Jeg skammer meg.

Kroppen min har stjålet så mange år av mitt liv, og jeg kan ikke se for meg hvordan det skal endre seg. Kroppen min stjeler de minste av gleder, som å kunne ta på seg en badedrakt og bade på sommeren. Som å kjøpe seg nye klær og nytt undertøy. Som å dusje. Som å kunne være naken sammen med kjæresten sin. Jeg tror ikke jeg er over gjennomsnittet opptatt av sex, men fy søren for et sårt punkt det er! Det er også overalt, umulig å slippe unna, og da blir det naturligvis noe man tenker på. Og det blir sårt. Sårt når man tror at sex bare er noe som kan være fint hvis man er vakker og perfekt. Sårt når man er mer opptatt av å gjemme seg bort. Sårt når man tror bra kropp = bra knull, og da, elendig kropp = elendig knull. Det er så sårt, at det tilogmed til tider kan være utrolig vanskelig bare å se en sexscene i en film av typen The Last of the Mohicans. Føkk det, hvem prøver jeg å lure; det er vanskelig bare å se American Pie. Hvordan og hvorfor ble verden så kroppsfiksert? Til det punktet hvor folk blir psyke, tar selvmord fordi de tror de ikke kan leve med mindre de er perfekte, skader seg selv på den ene eller den andre måten som straff for at de har en kropp de ikke holder ut å leve i, nekter seg selv å leve livet fullt ut fordi de har noen kilo for mye. Herrgud, det kan jo ikke bli mer feil enn det! Samtidig blir det bare verre og verre, verden har blitt helt sinnsyk. STOPP, JEG VIL AV.

Alt jeg ønsker meg er å klare se meg selv i speilet uten å kjenne på tsunamibølgene som skylder inn over hjertet av hat, skam og sorg. Jeg må nok en gang poengtere at jeg ikke angrer på at jeg fikk utført inngrepet, det har blitt en liten forbedring. Men det er ikke bra nok, og det er fortvilende. Med min økonomi er det ikke så enkelt, og jeg har allerede én operasjon til jeg må gjennom - som jeg ikke aner hvordan jeg skal få penger til. "Spare", sier samboeren. Joda, jeg kan spare, jeg. Men dette er noe som helst skulle vært gjort igår. Det vil ta meg ÅR å komme i havn, for jeg har noen andre små drømmer jeg også sparer til.

Kilde

Jeg skulle ønske jeg en dag kunne føle meg hel. I det minste HALV? Pr idag er jeg ikke i nærheten av noen av de. Pr idag er jeg bare elefanten.

"Some old wounds never truly heal, and bleed again at the slightest word".

-George R.R. Martin

Alt går over

Alt går over til noe annet.
Akkurat nå føles det som om jeg har mistet alt, mistet alle.
Det lille jeg hadde.
Det lille jeg hadde var nok for meg, men jeg rotet det til - og nå er det borte.
Jeg frykter en fremtid der samboeren ser seg lei av meg og min psykdom.
Og hvor skal jeg da gjøre av meg.
Jeg ser for meg at jeg i en alder av faretruende nær 30 blir nødt til å flytte "hjem" til mor igjen.
Så nedverdigende. Ikke fordi jeg ikke er glad i mor, men fordi ingen ønsker vel å være over 30 og dele tak med mamma'n sin? Alt til sin tid, og den tiden har vært.
Jeg ser for meg at jeg må bo der, fordi jeg ikke har økonomi til noe annet.
Fordi jeg ikke klarer meg selv.
Fordi utenom mor, så er jeg alene.
Jeg har tilogmed mistet søsteren min, pga familiekonflikten. - Hun vet det ikke selv. Jeg tror hun tror det fremdeles er det samme. Men jeg føler det så langt inni hjerteroten at hun også er borte.
Så blir jeg sittende der, hjemme hos mor. 
Hvor jeg spiser. Og spiser. Og spiser. - For nå betyr ingenting noenting som helst.
Også ender jeg opp med å veie 150 kg.
Og så er det slutt.
Slik endte det.
For jeg kommer selvsagt alltid til å være for feig til å ta livet av meg.
Livet skjedde, men jeg fikk aldri leve det fullt ut.
Jeg fikk aldri oppleve å LEVE.
Å elske og bli elsket.
Oppnå mål, oppfylle drømmer.
Være ønsket og begjært.
Jeg føler ikke engang at jeg har så høye krav til livet.
At jeg har for store drømmer og uoppnåelige ønsker for dagene her og nå, og for fremtiden.
Derfor kan jeg ikke annet enn tro at dette er min straff.
Dette livet er en straff.
Alt går over. Til noe annet.
Og ikke nødvendigvis til noe bedre.

"It is doubtful whether God can bless a man greatly until He has hurt him deeply".

- A.W. Tozer

Sunday is the day before I work, so it gets poisoned

Søndag er en råtten dag. 

Jeg hater søndag. 

Søndag er forpestet, smittet, infisert av mandag. 

Søndag er den absolutt verste dagen i hele uka. 

Glem mandag, mandag skal være en kjip dag. 

Men søndag hadde aldri en sjanse, ikke med mandag hengende over seg. 

På søndag gjør alt ekstra vondt. 

Jeg hater denne følelsen som søndag bærer med seg. 

Alt tar slutt på søndag. 

Ingenting er fint mer. 

Søndag skjærer i brystet.

Jeg orker ikke starte på nytt.

Igjen og igjen.

Og igjen.

Uroen bygger seg opp igjen. 

Jeg finner fortsatt ikke fred. 

Ingen fred. 

Ingen trøst.

- Vet du hvor høyt jeg elsker deg?

Min livline.

<3

Beauty fades ugly is forever

Jeg kan ikke riktig forklare hvorfor, men jeg føler meg alltid noe roligere når det blir helg. Antakeligvis er det på samme måte som at jeg blir roligere når det er høytider. Jeg kan liksom sette livet på vent med "god samvittighet". Eller noe. Jeg antar jeg er heldig som klarer å føle på helge- og hellidagsfølelsen til tross for at jeg har "fri" hver dag. Jeg har alltid sett frem til fredag, til ferier og andre røde dager. Det henger muligens igjen fra jeg gikk på skolen, og hele uken opplevdes som et helvete fra mandag tilogmed fredag ettermiddag. - Endelig fri. Endelig fri fra alt det vonde, alt som var å grue seg til, alle forventninger og plikter. La meg poengtere at dette ikke har noe med latskap å gjøre, men mangel på selvtillit som har forfulgt meg hele livet.

Jeg kan ikke huske at jeg noensinne har gledet meg til å gå på skolen. Det begynte veldig tidlig å være et mareritt for meg. Jeg har nok alltid skilt meg både litt og mye ut fra mengden. Jeg tror jeg var relativt "normal" på barneskolen, men jeg brukte nok ikke riktige klær den gangen heller. For ikke å snakke om at jeg etterhvert ble en litt for tung utgave av meg selv, og sånt noe kan man jo ikke la gå upåaktet hen. Det skal faktisk ikke mer til, noen kilo for mye og en litt annen klesstil, så er man plutselig ikke sosialt akseptert i dette snevre samfunnet vi lever i. Jeg vet ikke om jeg kan kalle meg guttejente, jeg føler ikke at det nødvendigvis stemmer helt, men jeg er iallfall ikke jentejente! Om dette er et resultat av arv (min mor er alt annet enn feminin, bestemor har den samme frisyren idag som når hun var 50 - idag er hun 86, osv), eller at det som overvektig/feit er mye lettere å ta på seg type gutteklær vites ikke. Samme kan det være. Det gjorde skolehverdagen vond og vanskelig. Det er alt som betyr noe.

Angst, Edvard Munch

Jeg vet ikke hva som utløste skoleangsten min. Jeg er en mester i å fortrenge hele livet mitt, så ærlig talt husker jeg svært lite frem til etter ungdomsskolen. Hva er det å huske uansett. Men bruddstykker sitter gjemt i bakhodet. Som at jeg fikk slengt kommentarer etter meg, sagt på en slik måte at en lærer ikke egentlig kan ta vedkommende på det, men som etterfølges av en ekkel latter: "TAPER". Jeg kan huske at jeg i perioder stod alene i skolegården, fordi ingen spurte om jeg ville være med og leke. Hvis ingen spør meg, er ikke jeg den som tar initiativ selv. Jeg gikk på en veldig liten barneskole, en sånn hvor man ser alle elevene ute i friminuttet. Hvor hele skolegården tar maks 20 sekunder å krysse (jeg er dårlig med tid, men ikke mer, iallfall). Jeg husker spesielt godt en gang, kanskje det kan ha vært i 3. eller 4. klasse, jeg hadde fått ny vinterjakke. Jeg var så stolt, den var rød med noe slags fløyelsstoff inni, og det var den fineste jakka jeg hadde hatt! Det var friminutt, og jeg stod alene ved inngangspartiet. Ut kom det en gutt, (han er ett år yngre enn meg, og et forbanna rasshøl, A.S.), og i det han gikk forbi meg spyttet han på meg i den nye jakka. Det var IKKE et uhell for å si det sånn. Sånn var det, selv en del av de yngre hadde null respekt for meg. Opplært av et par andre rasshøl som er noen år eldre, bl.a M.H. og T.E. - may you fuckers die and burn in Hell. Det er stygt av meg, og det er vel nettopp pga slike ting at jeg straffes idag, men faren til T.E. tok livet av seg for noen år siden. Det gjorde meg tilfreds at han fikk kjenne på den smerten. Edit 11.24: Det er litt vanskelig for meg å innrømme dette, for det får meg til å føle meg som et virkelig forferdelig menneske. Jeg må understreke at jeg på ingen måte er glad for at faren hans valgte å ta livet sitt, jeg er ikke glad for at han er død. Det gjør meg vondt at andre mennesker velger den utveien, for det sier så mye om hvor vondt de har det i livet. Jeg velger å la alt dette stå, for å vise de som eventuelt leser dette, hva mobbing kan gjøre med mennesker. Det har gjort meg til en bitter, sint og hatefull person, og det er kanskje den aller verste "bivirkningen" for meg. Jeg ønsker ikke å være slik. Ellers kan jeg huske at jeg i 3.klasse (tror det var 3.klasse) hadde så høyt fravær, at klasseforstanderen i en periode hentet meg slik at jeg skulle komme meg på skolen. Jeg bodde langs veien, og hver morgen måtte jeg kjenne på ydmykelsen av å bli hentet og tvunget på skolen av læreren min. Idag kan jeg se tilbake og si at jeg hadde en veldig ålreit lærer på barneskolen, jeg var nok ganske glad i henne. Men jeg føler at det som ble gjort den gangen ikke var helt riktig måte å gå frem på. Jeg forstår selvsagt at jeg ikke kunne fortsette å skulke skolen, men det måtte ha funnets andre, bedre alternativer. I en periode var vi plaget hjemme med at noen (jeg tror ganske sikkert jeg vet hvem), kastet diverse ting på husveggen vår kveldstid. Jeg føler på alle måter at det hadde med meg å gjøre, men vet ikke sikkert, da jeg vet andre i nabolaget også opplevde tilsvarende. Det var ikke hyggelig, og jeg kan fortsatt kjenne litt på den angsten. Min mor har vært plaget med angst i alle år, og det gjør meg vondt at hun, pga meg, ble utsatt for slik trakassering.

På barneskolen var det faktisk ikke guttene i klassen som gjorde meg vondt, de har aldri mobbet meg eller sagt dritt til meg åpenlyst, iallfall. Jeg kan vel nesten ikke si at jentene plaget meg heller, men, det var spesielt én jeg ikke var godtatt av. Av en eller annen grunn har hun alltid trodd at hun er så veldig mye bedre enn alle andre. Faren hennes (som ikke er en dritt på papiret), har tjent seg gode penger, og da var jo ikke jeg, som kom fra et hjem uten far og med en mor som valgte bort jobb fordi hun ville oppdra barna sine istedet, bra nok. Jeg kunne ikke brydd meg mindre at jeg ikke var/er bra nok i hennes øyne. Men jeg kunne fint vært foruten latterliggjøringen hennes fordi jeg i hennes øyne sikkert ikke var verdt dritten under skosålene hennes. Dette var ikke det verste jeg opplevde under skoleårene, men det har selvsagt hatt sitt å si.

Det var på ungdomsskolen det virkelig ble ille. Hvis man lider av skoleangst blir det sjelden bedre av å gå fra en liten barneskole til en større ungdomsskole. Jeg var fortsatt feit når jeg begynte i 7.klasse (jeg tilhører den gamle reformen som begynte på skolen 7 år gammel), og hvis jeg ikke allerede var oppmerksom på det da, fikk jeg iallfall øynene opp for det det skoleåret. Jeg kan ikke huske hvordan det startet, jeg husker ikke første gangen. Men, på et eller annet tidspunkt var det en gutt to trinn over meg, som bestemte seg for at jeg virkelig skulle få høre hvor stor rompa mi er. Jeg husker det konkret, det var rompa mi som var fokuset hans. Og det føles faktisk skikkelig flaut å skrive om det, men jeg antar at det er han som egentlig bør bære skammen. Det morsomme i det hele er, at bestekameraten hans var den feiteste typen på hele skolen. Vi snakker typen så feit at han måtte gå sidelengs gjennom dørene på skolen. Define irony. Men for all del, hva var vel 100 kg overvektig mot mitt 10 kg overflødige hvalpefett. Så fort han hadde sjansen kommenterte han kroppen min, gjorde narr eller bøyde seg frem og viste meg sin egen ræv. Det opplevdes så ille at jeg faktisk fikk tanker om at jeg skulle ta med meg kniv på skolen og shut him up. Jeg gjorde selvsagt aldri det. Men der kan man se, hva desperate, livredde og fortvilte mennesker kan få seg til å tenke. I lang tid var jeg så redd for å ta skolebussen hjem (han tok ikke samme buss, men alle stod jo og ventet på samme sted), så jeg gjorde alt jeg kunne for å "miste" bussen slik at jeg heller kunne gå hjem. 3,5 km. Det er ikke all verden, det, ikke slik ment. Men det var skrøner hjemme, opp og i mente, om hvordan jeg ikke rakk bussen hjem etter skoleslutt. Etter juleferien det året klarte jeg ikke gå tilbake på skolen. Jeg var så redd, og det gjorde så vondt. Jeg hadde ikke fortalt noe hjemme, men den dagen måtte jeg forklare hva som faktisk stod på. Det gikk ikke lang tid før mobbingen sluttet, klasseforstanderen min snakket med vedkommende og det holdt opp. Men jeg var alltid redd etter det, jeg fikk aldri fred før året etter, når han skulle begynne på videregående. K.I.K., jeg skulle ønske du visste at du har et liv på samvittigheten. Du tok livet mitt den gangen, og jeg strever fortsatt for å gjenoppstå. Jeg skulle ønske kona di visste hvilken forpult jævel du er, at du har drept et menneske. For det er faen meg det du har gjort. 

"Beauty is only skin deep, but ugly goes clean to the bone".

- Dorothy Parker

Jeg fikk selvsagt aldri fred resten av ungdomsskolen. Jeg var feit alle de tre årene (også). Jeg gikk i store bukser og hadde en slags lag-på-lag-grunge-inspirert stil. Jeg elsket Nirvana, og Kurt Cobain var den store helten (still do/still is). Jeg var aldri med på sosiale ting utenom skolen. Jeg hadde aldri kjærester (hvem skulle det vært, jeg var altfor stygg for slikt). Jeg konfirmerte meg borgerlig (no biggie, men man skilte seg jo litt ut for det). Etter K.I.K. foregikk ertingen/trakasseringen mer i det skjulte. Av typen kommentarer som blir sagt i lufta, men rettet mot en, høylytt raping (og disse guttene var faktisk godt likt av jentene, du og du, for en sjarme) når man gikk forbi, og hvisking og tisking og blikk som gjorde det umulig å ikke skjønne hva som ble sagt og ment. De aller største drittsekkene var H.S.B, A.He., L.F., O.B. og alles yndling K.J. Også var det selvsagt en og annen dust innimellom. Men disse var jeg faktisk ganske redd for. Med unntak av K.J. Jeg håper noen leser dette og skjønner hvem jeg mener. - Folk er ikke alltid de man tror de er. Jeg bruker ikke mye tid til å tenke på disse menneskene idag, det fortjener de ikke. Men fy faen, når jeg skriver dette innlegget nå, kjenner jeg at det koker inni meg av hat. Forgive and forget? HELL FUCKING NO. Alle disse personene har mitt liv på samvittigheten. Alle disse jævlene fortjener ett öde värre enn döden. For meg finnes det ingen unnskyldning. Det finnes ingenting som kan gjøre opp for alle disse årene med selvhat, depresjon og spiseforstyrrelse. Selvskading og selvmordstanker. Men det aller, aller verste er: de sjenker ikke mitt ødelagte liv en tanke. Jeg håper det finnes noe som heter karma, og at alle får sin "belønning" for det de har gjort i livet når de dør. 

Behandleren min ved Reinsvoll, når jeg var innlagt første gang, sa at "du kan ikke la deg styre av noe én dust sa for xx år siden". Men det gjør jeg. Om jeg ikke tenker på dusten selv, så er alt det som har blitt sagt til meg og om meg disse årene av mitt liv, brent fast i minnet for alltid. Jeg tror oppriktig at jeg er feit. BMI sier én ting, men hodet forteller meg at de lårene der er uakseptabelt store. Jeg tror med hånden på hjertet at jeg er det styggeste mennesket verden noen gang har sett. - Og dette, ved siden av å måtte leve i et samfunn som hver dag hjernevasker meg til å tro at man må se sånn og slik ut for å anses som pen, at man må se sånn og slik ut for å være likt, elsket, vellykket og seksuelt attraktiv; det gjør livet fryktelig, ulidelig vondt å leve.

Jeg synes fremdeles den dag idag at det er ubehagelig å måtte gå forbi ungdomsgjenger. Jeg er snart 30. Jeg er fortsatt redd for å få slengt etter meg hvor stygg og feit jeg er. Til sommeren er det 13 år siden jeg gikk ut av ungdomsskolen.

Google

Dette er det lengste jeg har gått UTEN å panisk holde leiligheten så ryddig at det gjør meg sliten.

For sånn er det. 

Jeg rydder. Og rydder. Og rydder. Og så. 

Så rydder jeg litt igjen.

For meg er det helt normalt å ha det ryddig, noe annet er fullstendig uaktuelt. Til vanlig, dette er unntakstilstand.

Jeg synes ikke selv det er unormalt ryddig hjemme hos oss.

Men i den forrige leiligheten jeg bodde, der jeg bodde alene (ALENE<3<3<3), hendte det at leietakerne mine kommenterte, "Guri, du har det så ryddig, du!".

Jeg har ikke ryddet ordentlig siden lørdag formiddag. Lørdag formiddag!

Jeg var riktignok borte fra lørdag til søndag, hos min mor, siden søster fra Oslo var en tur oppover til Hadeland. - Men uansett, det er tragisk lenge.

Jeg orker rett og slett ikke. Jeg har ikke engang lyst til å orke, som jeg pleier.

Igår måtte jeg ta meg selv kraftig i nakken bare for å orke ta ut søppelet.

Som typ var på randen inne i søpleskapet. Jeg bruker aldri la det bli så fullt før jeg hiver det ut.

Og mens jeg var igang tvang jeg meg til å sette på to klesvasker, for igjen hadde skittentøyet hopet seg opp.

Så jeg hadde strengt tatt ikke noe valg.

Gjør ikke jeg det, er det iallfall ingen andre som gjør det her til hus. Det er jo kjekt å slippe bekymre seg for det også, da. At noen skulle hjelpe meg, liksom.

Alt har blitt et jævla ork.

Misforstå rett, det har vært det i et halvt år nå. Mer enn vanlig.

Men denne gangen er det annerledes.

Jeg orker ikke, jeg har ikke lyst, jeg er drittlei som faen.

Frivillig tvang hele føkkings tilværelsen. La meg få slippe.

Nå får jeg det sikkert til å høres ut som det ser ut som en svinesti her.

Og for meg FØLES det slik.

Jeg har klart å holde det på et nivå slik at jeg kan overleve det, men det er helt, helt, heeelt på smertegrensen.

Det verste er, jeg er nesten sikker på at hadde det kommet noen inn døra her nå, så hadde de ikke løftet ett bryn fordi de synes det er rotete her.

Jeg klarer nesten å tro at jeg holder en gjennomsnittelig norsk standard hva ryddighet angår.

Men siden jeg mistrives som gal når ikke stuebordet står på millimeteren rett i forhold til sofaen, når kjøkkenbenken ikke er strøken og alle fuktighetskremene på servanten på badet ikke står i vater - så er det bare nesten at jeg kan tro på at dette er "normalt".

Jeg trives ikke når det er slik som nå. Samtidig kan jeg ikke nekte for at det faktisk er ganske deilig å bare gi fullstendig faen. - For jeg er så fordømt sliten.

Jeg har tilbrakt mesteparten av tiden min i senga denne uka, sovet bort timene frem til jeg MÅ stå opp. Samboeren har vakt 07 - 15 denne uken, som betyr at jeg må på med maska allerede 16.30-ish. Det er fryktelig tidlig. Og fryktelig lenge å måtte late som.

JEGERSÅGUDDOMMELIGLEI.

Jeg fikser, fikser, fikser ikke dette mer!

Jeg er lei av å vente på noe som aldri kommer, et liv som aldri begynner.

Det er så fordømt å vite at man bare står igjen med ett eneste valg.

When is a good day to die?

Every occasion I'll be ready for the funeral

Ord kan ikke beskrive hvor ufattelig drittlei jeg er. Jeg går rundt i ring, møter meg selv i døra hei-hallo, og rundt og rundt det går. Det vil ingen ende ta. Det blir aldri bedre. Jeg sitter i Helvetes innerste hulrom, og her kan du tro jeg sitter fint i det. Jeg er bare moderat deprimert og har ikke krav på hjelp. KYSSMEGIFITTEHØLET. Dette er ikke noe liv!!! Hører du!? Hvor mye mer skal jeg tåle? Hvor mye lenger ned skal jeg grave meg?

Idag står det 25.januar på kalenderen, og jeg får helt panikk! 25 dager inn i det nye året. 25 dager mistet, tapt, borte vekk for alltid. 25 dager i Depresjonens navn. 25 dager. Og det går mot vår. Denne forbannede årstiden jeg hater av hele mitt hjerte. Jeg får aldri fred! Det er aldri tid til å klare fikse huet, alltid dårlig tid, alltid for liten tid. Alltid n-o-e jeg må rekke å være tynn til, rekke å helst være perfekt til (HOHO!). Tikk, takk, tiden går for faen. Og nå dette, som henger over meg og stresser meg. Dette som jeg ikke kan utdype her, men som kommer med jevne mellomrom iløpet av et år. Påminnelsen. Er det ikke dette jeg må være tynn og pen til, så er det våren, sommeren, jul - og ellers andre begivenheter spredd utover de 12 månedene. Det er aldri fred å få. Aldri tid.

Tåka ligger så tjukk rundt huet. Jeg ser ingen ende. Jeg ser ingen løsning, annet enn den som trommer i hodet daglig. DØDØDØFORFAEN. Det finnes dager der jeg lengter etter å ta tak i livet, dager jeg kjenner drømmene brenne hull i hjertet. Men lengslene stenges av alle murveggene jeg får klint i trynet, og jeg faller til ro med at livet mitt for evig og alltid skal være en smertens vei å gå. Håpløsheten har spredd seg fra brystet og helt ut i hver eneste finger, hver eneste tå. Den fyller hele meg, og tar seg gjennom kroppen og lager lenker rundt meg. Jeg sitter dønn fast.

Jeg kan tenke som så, at hvis jeg bare gjør ditten og datten, hvis jeg bare f.eks tar tak i spiseproblematikken og selvhatet - så er jeg et godt stykke på vei. MEN. Men hva hjelper det, slår tankene tilbake, når jeg har mistet det viktigste av alt for meg. Hva hjelper det å klare fungere og ha et OK liv, når jeg har mistet plassen min det eneste stedet jeg ønsket å tilhøre? I den grad jeg noensinne hadde noen plass der, for selv der var jeg liten og ubetydelig. Et liv uten den tilhørigheten, uten den plassen - det er ikke noe liv for meg. Og jeg vet jeg rotet det til selv, jeg vet det så inderlig godt.

Så det tar aldri slutt. Det spiller ingen rolle. Uansett hva jeg gjør, vil det alltid følge en eller annen sorg med meg i livet, og det holder jeg ikke ut. Jeg holder ikke ut mer. Jeg vil bort og vekk. Jeg får ikke puste.

Fantasy - The Funeral, Mike Savad

Og se til helvete å holde deg unna min verden. Jeg orker ikke tanken på at du kan forgifte min verden, min sfære, med alt det som er galt med samfunnet. Du hører ikke til her, du er faen ikke ekte. Jeg leser deg slik jeg leser alle andre som deg, og jeg blir så forbannet sint for at du ikke kan la meg være i fred her heller. Jeg er så sliten av folk som deg. Som daglig hiver brensel på min jeg-hater-meg-selv-ild, også skal du faen meg invadere min verden på toppen av alt? Det finnes ingen plass for deg her. Du kommer for alltid bare til å være en jævla sild som svømmer med strømmen, som følger den vestlige verdens standarder og verdier.

SINT.

Jeg er ferdig, helt ferdig, over og ut, dett er dett, the end, konec, sayonara for alltid. 

Jeg har ingen forutsetninger for å kunne leve et "normalt" liv. 

Jeg er ikke verdt det gode livet kan gi. 

Sånn er det å være DRITT. 

Selv når jeg forsøker å endre de tingene som gir meg en vanskelig hverdag, så går de til helvete. 

- Jeg har MANGE eksempler på det. 

Så ikke spør hvorfor det ble som det blir, hvorfor det gikk slik det går og hvorfor én dag alt er over. 

Jeg bryter alle bånd. 

Alle broer brennes ned. 

Og hvem faen kommer til å felle en tåre for det.

The same mistakes

And so it has to change.

The notebook's now in pieces,

words will never sing.

I know you'll say I've simply jumped the gun.

And that they've won.

But you can't keep making the same mistakes.

You see I've had this thought.

It took it's time in coming.

But now won't be denied.

I'd always gone about these things all wrong.

But not this song.

Cause you can't keep making the same mistakes.

No, you can't keep making the same mistakes.

Can't jump ship just yet.

There's no one at the wheel.

Someone has to steer.

Get a hold of yourself.

Keep your head, 

there's no time to waste.

You'll see it soon enough.

But all is not forgotten.

And now's no time for tears.

Cause though that boy has died this one still lives.

And now there's life.

And a chance to make up for all those mistakes.

But please don't get me wrong.

Cause everything was honest.

True and from the heart.

There's still the same old hang ups, so don't fret.

It's not safe yet.

And who knows there's always time to screw up again.

But maybe we'll be cool.

Cause you were made an offer,

you could not refuse.

You made me come alive and see my face.

See my grace.

And we grow - or do we just haul it around?

(The Cooper Temple Clause)

Svart/hvitt

Jeg har lagt legebesøket bak meg, men det gnager fortsatt litt i sjelen. Jeg er egentlig helt avhengig av å få hjelp NUH, og piller... Vel, greit nok. Jeg kan ta de pillene, jeg. Men, sorry mac, det er ikke godt nok. Det er ikke godt nok når jeg står på kanten av stupet, med én fot utenfor. Hvor lenge klarer jeg holde balansen?

Det er irriterende at et skjema skal fortelle meg at jeg ikke er psyk nok. "Du scorer bare 27, altså moderat depresjon". Jeg fikk ikke engang lese skjemaet selv. Vi skulle gå raskt gjennom det - så legen leste spørsmålene og alternativene høyt for meg. Jeg har ikke verdens beste konsentrasjonevne, og det er vanskelig å følge med når alternativene er variasjoner over et tema. 

En eller annen gang, et eller annet sted, satt det en eller annen og mente at sånn og slik skal det være for at en person er lett/moderat/alvorlig deprimert. Depresjon er ikke som matematikk! Det finnes ingen regler eller formler sånn sett, det er iallfall ikke min erfaring. De to gangene jeg har vært innlagt, har det vært sammen med mennesker som er oppegående, tar del i aktiviteter, er med på turer og utflukter, kler på seg og sminker seg, deltar under måltidene. De kan le og smile, og ha det greit sammen med andre mennesker. Men dagen etterpå kan de likevel bli sendt på akutten, fordi det er fare for livet dems. Det jeg prøver å si er, at håpløsheten og ønsket om dø kan sitte sterkere enn sterkest selv i personer som tilsynelatende klarer seg OK. Men denne malen for grad av depresjon gir ikke rom for de menneskene. Jeg gikk ut av legekontoret på tirsdag med den følelsen at jeg overdriver, at jeg er dum som i det hele tatt spurte om ECT. Den berømte "det er bare å skjerpe seg" klang høyt og tydelig i hodet mitt.

Neida, jeg har ikke redusert søvn. (Med unntak av noen sjeldne perioder en sjelden gang iblandt). Men jeg kan sove hele tiden. Jeg sover for å slippe være våken.

Jo, jeg tvinger meg selv til å fungere nogenlunde normalt i hjemmet. Jeg får unna meg husarbeid, av og til på mirakuløst vis, men klærne blir iallfall vasket og gulvene støvsuget. Jeg er nemlig flink til å tvinge meg selv for å unngå konflikter hjemme. Unngå å høre om hvor sur jeg er, at jeg alltid bare er så sur. So I suck it up, jeg putter på meg 100 masker og kommer meg gjennom ettermiddagene/kveldene/helgene.

Redusert matlyst? Hvordan kan jeg svare på det!? Jeg er spiseforstyrret, hallo? Matlysten min er hinsides normal, på alle måter. Jeg kan dytte i meg et helt kjøleskap, og jeg kan være så redd for å legge på meg at jeg ikke tør spise mer en ett måltid om dagen. Jeg kan ikke huske hvordan det er å ha et normalt forhold til mat. 

Og nei. Nei, jeg har ingen konkrete planer om å ta livet av meg. Jeg er ikke av den impulsive typen. Men jeg har mistet livslysten, og får jeg ikke hjelp nå, så ser jeg ingen andre løsninger - og det, DET, har jeg en konkret plan på hvordan jeg skal løse.

Poenget  mitt er bare at man trenger ikke nødvendigvis være 100% apatisk og sengeliggende for å trenge hjelp. Jeg aner ikke på noen som helst måte hvordan jeg skal komme i gang igjen nå. Jeg har møtt den berømte veggen, og ikke faen om den har tenkt til å røre seg av flekken - helt av seg selv. Hvordan kan jeg klare leve når håpet har sluppet taket, når jeg er overbevist om at jeg ikke fortjener dette livet og at jeg til enhver tid blir straffet, når jeg hater meg selv slik jeg gjør, og når jeg vet så inderlig godt at jeg ikke har noe å komme med. Det er faen ikke noe liv å sitte her, dag ut og dag inn, være den gode husmoren og ellers se livet passere. Jeg har ikke tid til dette her. Hvis jeg skal leve, kan jeg ikke vente mer! Jeg har mistet 20 år av livet mitt. Det er nok nå. Det er enten eller; enten skjer det en forandring og jeg får hjelp, eller så dør jeg. Dør jeg så mister jeg ikke mer enn om jeg holder meg i live uten hjelp.

Google

Hvor skal du gå?

Tell all my friends I have gone to the moon

Akkurat når man tror at livet ikke kan by på flere skuffelser! Akkurat når man tror at man ikke under noen omstendigheter kan synke lenger ned i møkka enn man allerede har gjort. Så kommer helse-Norge inn, og gjør det nok en gang åpenlyst for meg: JEG FORTJENER IKKE Å HA DET BRA.
Faen i hælvete, pardon my French. Men nå, NÅ, vet jeg virkelig ikke hva jeg skal gjøre.

Hvor skal jeg begynne: Jeg har vært hos legen idag. 20 minutter forsinket kom jeg inn, og jeg sa at jeg lurte på muligheten for ECT. Jeg forstod med en gang at det er så godt som umulig, men han skal sende en henvisning direkte til Reinsvoll. Han har gitt meg resept på Effexor. Jeg forstod egentlig ikke helt hva planen hans er, for når jeg skjønte at det gikk åt skogen med mitt ønske, blokket jeg egentlig ut. Men jeg tror han mente at hvis jeg begynner på disse medisinene, som visstnok er en slags siste utvei hvis det meste andre er prøvd ut, ville det gå litt fortgang i henvisningen til Reinsvoll. Eller noe. Det er fint det, gi meg sterke antidepressiva som jeg kan samle opp og svelge og dø av, én dag jeg virkelig ikke fikser mer. Og trust me, den dagen er ikke langt unna hvis det ikke skjer et mirakel typ igår.
ECT kan jeg nok bare glemme. Ikke fordi jeg så desperat vil få elektriske støt i hjernen, men fordi jeg desperat vil få det bedre NÅ. Legen sa at det er noe de helst gir pasienter som bare ligger i sengen og lever i sin egen psykotiske verden. Og, bare, NEI? - Når jeg var innlagt første gang, fra juli 2006 - mars 2007, var det opptil flere pasienter på min avdeling som fikk ECT-behandling. De var hverken sengeliggende eller psykotiske, men deprimerte slik som meg.
Jeg ble også testet på hvor deprimert jeg er, og endte på moderat. Samme det, det er ikke det at jeg streber etter å ha en alvorlig depresjon. Men moderat er det samme som at "du trenger egentlig ikke hjelp sååå raskt, da". Og jeg mener det, jeg gir faen, jeg; men jeg overlever ikke en vinter til med dette her. Jeg overlever ikke denne psykdommen hvis jeg ikke får hjelp nå.
Joda, jeg kan ta Effexor istedet for å samle de opp, jeg kan ta de pillene og tro at det skal ta bort all smerten. Men tar det bort det faktum at jeg hater meg selv noe så hinsides ord, at jeg faen ikke orker å leve inni dette jævla hodet mitt mer? Jeg hater den minste ting, fra topp til tå og tvers igjennom: JEG HATER MEG SELV. Kan tablettene ta bort det? Kan Effexor-faen ta bort denne følelsen om at jeg ikke fortjener å ha et godt liv, og at depresjonen og spiseforstyrrelsen og denne forbannelsen av en kropp er en straff for alt jeg har gjort her i livet? At jeg er så grusom og ond og fæl, at jeg må straffes og lide.
Et jævla skjema kan fortelle meg at jeg ikke er dårlig nok? Er det rart folk dør ved egne hender i sykehuskø i dette landet?

Jeg føler at jeg har prøvd det som er å prøve. Men ingenting funker for meg. Med det i bakhodet synes jeg ikke min forespørsel om ECT er så veldig rar. Jeg har vært psyk siden barneskolen, jeg er LEI. Livet har alltid bare gjort vondt. Selv gode ting gjør meg vondt, for de har sin egen måte å blåse opp i trynet på meg og snu om til noe negativt. Hvordan kan jeg ikke tro at jeg blir straffet? Hvordan kan jeg ikke tro at jeg fortjener å lide?
* Jeg har forsøkt medisiner. - Jeg kan like godt knaske IFA-pastiller, det gir meg null til minimal effekt. Etter jeg sluttet på Seroquel i 2007 innbilte jeg meg at de kaaanskje hadde hatt en viss, ørliten, virkning på de verste tvangstankene, at de roet seg noe. Men ikke nok til at det er livreddende.
* Jeg har forsøkt DPS og privatpraktiserende psykologer. - Jeg vet ikke hvorfor, men det gir meg ingenting. Jeg føler alltid at jeg ikke er dårlig nok, at jeg egentlig ikke har noe å si, osv. I tillegg er det en enorm GRUE SEG-faktor som utløses hver gang jeg må stille til time, og det er med på å gjøre meg enda dårligere. Ond sirkel, anyone?
* Jeg har forsøkt innleggelse. - To ganger, uten særlig hell. Etter den første innleggelsen ble jeg nok noe bedre fra den sosiale fobien. Jeg fungerer greit i hverdagen, selv om det tok sin tid etter jeg ble skrevet ut. Jeg kan huske at jeg måtte kjøre på med 10 Sobril for å klare gå på butikken i begynnelsen. Jeg er heldigvis ikke helt der lenger, og jeg vil påstå at det ikke er sosial fobi som er det største problemet mitt nå. Det ligger der i bunnen av hjertet, og det stikker frem i situasjoner nå og da. Men det tror jeg jeg bare må lære å leve med.
* Jeg har forsøkt et normalt liv, med praksisplass som springbrett ut i verden. Det var virkelig det største og fineste som kunne skjedd meg, jeg kunne ikke tro det var sant at jeg kunne være så heldig. Men jeg klarte takk og pris å føkke opp det også. "Why do I keep doing this? - Because you are A FUCK UP". Hvordan kunne jeg klare den oppgaven? Jeg har aldri hatt tro på meg selv. Selvtillit er et fremmedord jeg aldri har lært meg. Jeg har aldri lært hvordan man gjennomfører de tingene som tilsammen utgjør livet, slik som å ha en jobb. Hvordan kan man klare det, når man ikke har et fnugg av tro på at dette får jeg til? "Å feile er å lære", er det noe som så fint heter. Men det gjelder ikke meg. Å feile er nettopp det, Å FEILE. Og å feile er det samme som nederlag, skuffelse, nok et bevis på at jeg ikke kan noenting, ikke får til noe, at jeg er så tjokka idiot i huet. Så kan du tenke for deg selv, at jeg sikkert kom meg gjennom grunnskolen. Jada, jeg overlevde 9 år grunnskole og tre år videregående. Men for meg handler det ikke om å ha troen på meg selv. Jeg fulgte et pliktløp, og det jeg oppnådde på disse tilsammen 12 årene er en selvfølge. De tingene jeg er sikker på at jeg kan få til i livet, det er en selvfølge og har ingenting med selvsikkerhet å gjøre.

Når jeg endelig kom meg ut av legesenteret, hadde jeg mest lyst til å skrike hele veien opp til stasjonen. Men jeg har blitt immun. Det har blitt en føkkings selvfølge, at livet mitt bare skal bestå av nedturer og skuffelser - så jeg klarer ikke lenger ta nedturene innover meg. Det blir sånn, "Ja, ja, så klart gikk det ikke bra denne gangen heller. What the fuck else is new?". Det preller av meg, det setter seg ikke ordentlig i hjertet, fordi DET ER SLIK DET SKAL VÆRE.
Jeg hadde så lyst til å gå innom Kiwi på hjemveien, handle med meg alt av mat og annet drit jeg kunne kjøre i meg, men jeg klarte heldigvis å stå det imot. Jeg ville så gjerne spise og spy, spy det vekk for faen, men gudskjelov var ønsket om å bli tynn sterkere idag. Jeg er så sliten av å leve sånn som det her. Jeg orker ikke spy mer. Jeg har spydd nok for en hel livstid, og det klarer seg nå. Men på slike dager som idag, så kommer trangen krypende. Den kan være så kvelende, så intens, og jeg lurer på om jeg noensinne skal få slippe å føle på det. Det gikk bra idag, men hvor ofte skjer det? Hvor ofte har jeg klart å motstå denne trangen? Ikke veldig ofte. Og bare tanken føles som en dag ødelagt, men denne dagen ble jo ødelagt lenge før det også.

Igjen står jeg helt rådvill. Igjen er det bare én utvei for meg. Igjen er det bare én vei jeg kan gå. FAEN! Og det er greit, det. Jeg kan veldig gjerne dø, null problem. Men jeg har en slik kjærlighet for livet egentlig, den ligger der i hjertet og får det til å blø. Jeg blør for alle dager jeg har mistet, der livet skulle vært vakkert og jeg skulle virkelig gledet meg over at jeg er til. Jeg har en kjærlighet til livet, men hatet mot meg selv er så mye større, så mye sterkere, at det gjør livet uholdbart å leve. Det gir sikkert ingen mening. Men jeg forstår selv hva jeg mener. Og det som er så trist, er at det er vanskelig å dø når man innerst inne brenner for livet. Men er det det som må til, så er det det som må til. Jeg har ingenting her å gjøre. Og hva er vitsen med å føle kjærlighet for et liv som bare gir meg dritt tilbake, og som tydeligvis hater meg veldig høyt?

Google

"Tell all my friends, I will write them soon.

And tell them, if you see them.

That I am better left alone".

- Tom McRae

Ingenting

Ikke si at det ikke er sant. Ikke si at det ikke er sånn det er, at det er i mitt hode. At det er mine vrangforestillinger. Ikke lyv og si at det er TV og film som skal selge og tjene penger.
Det eneste som virkelig betyr noe i denne verden, i vår del av verden, er hvordan man ser ut. At man er pen og perfekt og spesiell. Det er muligens mediaskapt, men det er likefullt sannheten. Det er overalt.
Hvorfor tror du jeg ikke orker å være på Facebook for tiden? Alle (jenter) skal ha oppmerksomhet, og få kommentert bildene sine med: "Ååååå, du er bare sååååå peeeeen, herregud, du er frøken perfekt, å herreguuuuud, misuuuuunne!!!", og oppnå hundreogørten "like"-s.
Og alle moteblogger og andre sklieblogger som stapper det ned i halsen på meg: du må være pen, du må ha fin kropp, du må ha perfekt garderobe, hvis ikke er du ikke verdt en jævla dritt.
Og hvis alle mener det, da er det jo sant. Alt som betyr noe i denne verden er hvordan man ser ut.
Så ikke sitt der og si til meg at det er mitt forskrudde syn på hvordan ting skal være. Det er isåfall verdens forskrudde syn på hvordan ting skal være. Og det hjelper meg fint lite.

Og hva hjelper det det spøtt, hvis noen få synes at man er litt pen? Litt pen kom aldri særlig langt. Litt pen ble alltid overskygget av utrolig pen. Og hva er det verdt at noen få synes man er litt pen når det finnes så mange utrolig pene? Hvis noen viser det minste interesse for litt pen, blir det borte, glemt og forsvunnet som dugg for solen det sekundet utrolig pen entrer rommet. Litt pen? Når det eneste som duger er å være blandt verdens vakreste. Litt pen! Litt pen kan kysse meg sidelengs midt i, det betyr ikke en dritt. Litt pen blir alltid glemt. Litt pen vil alltid ha noen penere enn seg. Og selv om jeg vet at det er hinsides realistisk, så er det bare verdens vakreste som gjør susen. Og da kan jeg bare legge meg ned og dø med en eneste gang. Litt pen holder ikke andre jenter borte. Litt pen er ikke interessant, relevant eller det minste viktig. Litt pen er det samme som vanlig, kjedelig, GRÅ MUS, ingen som bryr seg eller gidder se to ganger. Men jeg var aldri litt pen engang. Jeg har alltid bare vært stygg. Styggere enn styggest, verdens styggeste. Men verdens styggeste gir ikke den samme verdien som verdens vakreste.

Og igjen så er man ingenting. 

Jeg er ingenting. 

Ingenting. 

Dritt. 

Selv fluelarvene er mer verdt enn meg. De har sin oppgave her i livet, de har sin mening. De er en del av et større bilde. 

Og det gjør de 1000 milliarder ganger mer verdifulle enn meg.

Google

"Everyone can be super! And when everyone's super... No one will be".

- Syndrome

Wounds can create monsters

And you. You are wounded.

www.jessicawardart.com

Enterpassendetittelgidderikkefinnepånoelurtsjæl

Møte hos NAV idag. Blabla, yeahyeah, ut og inn på ett kvarter. MEN, jeg er faktisk veldig fornøyd med saksbehandleren min. Hun er kjempehyggelig og tilsynelatende forståelsesfull. Selv om det hender jeg sverter litt når det går over en måned fra jeg sender henne mail til jeg får respons, enten i form av mail tilbake, eller snail mail. Hun ble iallfall enig med seg selv om at helsa mi er viktigst (Jeg sier hun, fordi... I couldn't care less selv akkurat nå), og at jeg skal holde henne oppdatert etter legetimen min på tirsdag.

Apropos legetimen på tirsdag, fønni story. Trengte jo egentlig å fremskynde den, så, etter mye om og men ble jeg enig med hodet mitt om å bestille time via sms. Erfaringsmessig har jeg da fått time enten på dagen eller neste dag. MEN NEIDA, ikke nå, nå når jeg virkelig kunne trengt det. (Men jeg frykter jo det meste for tiden, både friskhet og psykdom, så det har nå gått seg til på et vis). Uansett, morsomt nok fikk jeg time s-a-m-m-e dag som jeg allerede hadde. Altså den 17. Bare senere på dagen. Så nå har jeg to legetimer samme dag. Får jeg ikke fiksa huet nå vet ikke jeg. Men egentlig griner jeg, for nå må jeg ringe på mandag og ordne opp i tullet, og ikke minst få klarhet i hvilken time jeg skal dukke opp til. YAY, jeg ELSKER jo å ringe, spesielt når det er for å uklusse til kluss.

De siste par dagene har forresten gått litt bedre. Bedre, ikke bra. Vesentlig forskjell. Jeg sliter fortsatt med søvnen, det er jo morsomt. Får ikke sove på nettene, og når jeg sovner sover jeg ganske dårlig. Og jeg er trøtt sånn ca 24/7 (det er kanskje ikke noe nytt, men dette er ekstremt selv for meg). Jeg har også bestemt meg for, etter en tur på vekta igår, at nå er jeg drittlei bulimikinn og feite lår som gnisser mot hverandre, så samme hvordan skal jeg ikke spy mer. Jeg må iallfall prøve. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare kvitte meg med 8,6 overflødige kilo, men det må nå bare gå på et vis. Jeg tilhører dessverre gruppen overvektig spiseforstyrret, og orker ikke gå nok en vår i møte hvor jeg gruer meg som fanden til sol og varme dager. Never again.

Så er det denne klumpen i magen, da. Den ligger der tung som bly, og den suger til seg alt av livslyst, vilje, mot, tro og håp. Jeg vet ikke hvordan jeg kan forklare det. Men klumpen er tung som faen, og den gjør selv de dagene som går greit tyngre enn tyngst. Klumpen gjør meg redd for å leve. Redd for å bli fri. Klumpen deler meg i to, og jeg blir to Ingunn-er. Én Ingunn som vil leve, som vil begynne å leve, starte livet, lykkes og nå målene sine, og oppfylle de få drømmene hun har. Så er det den andre Ingunn, som ber "Værså snill, vent litt! Jeg skal bare..." Som en jævla Albert Åberg. SKAL BARE. - Skal bare være psyk litt til, skal bare være trist litt til, skal bare sørge over et liv som gikk til helvete litt til. Det hales og dras mellom de to: vil, vil ikke, tør, tør ikke, kan, kan ikke. Jeg er redd. Redd for alt som ligger foran meg, redd for hva som skjer videre, reddreddredd. Hva er jeg så jævla redd for! Jeg vil jo ikke ha det slik som det her, jeg vil ikke godta at dette er tilværelsen lenger. Men jeg er ikke klar! Jeg føler meg ikke klar, og det gjør så inni helsikes vondt. Det gjør så vondt, at det hele tiden føles som at å bli borte og vekk for alltid, er det eneste riktige valget. Det eneste alternativet. Den eneste måten jeg virkelig kan bli fri på. At jeg de siste par månedene i tillegg har følt veldig på at universet gjør alt det kan for å bevise for meg at døden faktisk er den veien jeg bør gå, hjelper ikke. Det hjelper ikke å føle at man er det verste mennesket som går på jordens overflate, og at man hele tiden blir det fortalt ved å få slengt en masse bekymringer, problemer og annen dritt i trynet til enhver tid. Jeg tror faktisk oppriktig at jeg er et tvers igjennom ondt og grusomt menneske, som nå betaler straffen for alt det forferdelige jeg har gjort. - Og gjør.

I can't sleep tonight

Everybody saying everything's alright.

De siste nettene har jeg hatt så problemer med å sove. JEG, som kan sove 20 av døgnets 24 timer - lett.
Denne uken jobber samboeren fra 07 - 15, mandag t.o.m torsdag, noe som betyr rise & shine kl 04.45. Jeg har aldri vært noen morgenfugl, men helt siden desember har jeg syntes det er veldig okei å stå opp tidlig. Som nevnt før elsker jeg mørketiden. Jeg elsker at det er mørkt til langt utpå morgenen, og at det igjen blir mørkt ganske tidlig på ettermiddagen. Hadde det ikke vært for at jeg er avhengig av å ha Oslo (i mitt hjerte) i umiddelbar nærhet, ville Svalbard vært det rette stedet for meg å bo. At det nå har snudd og vi igjen går mot lysere tider, er en aldri så liten belastning. Idag er det allerede 11. januar! Det gjør meg veldig vondt at jeg er så dårlig nå. Selv om jeg og januar aldri har gått godt sammen, selv om nedturene har vært så godt som alltid uunngåelige denne måneden, er det likevel én av de månedene jeg liker aller best. Jeg liker følelsen av at alt er nytt, ubrukt og "foran meg". Jeg liker blanke ark. Det gir en slags ro, trygghet, og ikke minst en følelse av håp. - Men ikke i år. I tillegg synes jeg januar er, sammen med desember, den aller vakreste måneden i hele året. Kan du tenke deg et mer perfekt bilde enn dette?:

Vinternatt i Rondane, av Harald Sohlberg

Hver årstid sin sjarm, men ingenting er så vakkert som lyset en vinternatt gir.

Men, tilbake til søvnen. Å stå opp kl 04.45 betyr at jeg på et-eller-annet tidspunkt iløpet av morgentimene finner senga igjen, denne uka intet unntak. De siste to morgenene har jeg sittet oppe litt etter at samboeren er vel avgårde til jobb; sett film, spist, spydd, grått. Når jeg så legger meg, har ambisjonene vært å komme seg opp i vettug tid, senest 11. Dette er kanskje ikke vettugt, men dagene er lange nok som de er. Men når jeg først legger meg igjen, sånn i 07.30, 08.30-tiden, sovner jeg så tungt. Jeg har ikke sjans til å klare stå opp 11! "Bare en halvtime til, én time". Som har blitt til, "oi sann, ups, klokka er visst 13.30". På mandag stod jeg opp 12.45, men etter en halvtime våken fant jeg ut at jeg ikke orket å kjenne på våkentilværelsen. Så jeg sov til nærmere 14.30. Helt siden ungdomsskolen, kanskje tilogmed slutten av barneskolen, har jeg brukt søvn som overlevelsesstrategi. Ikke én ettermiddag uten høneblund. Bare for å slippe være våken. Slippe å være. I søvnen gjør ingenting vondt. I søvnen får jeg fred. Legg gjerne skylden på disse timene med mye soving på formiddagen for at jeg nå sitter her og blogger, istedet for å sove i en varm seng med ett stykk stort menneske ved siden av meg - og minst to pusekatter. Kanskje tre. Men som jeg startet innlegget med, jeg kan sove 20 av 24 timer i døgnet. Å sove har aldri vært noe problem, en sjelden gang, men det er sjelden. Så nå sitter jeg her, frustrert over min tredje våkenatt. Og lurer på hvordan alle de som sliter med dette daglig (nattlig), i åresvis, holder ut. Å sove er, (sammen med suspension), det nærmeste jeg kommer fred på jord, MED puls.

Så lett det er å viskes ut!

Eller å la seg selv viske ut. 

Erstattet, ute av øye, ute av sinn. 

Glemt. 

Men det er min egen feil. 

Jeg var aldri særlig verdt å huske.

Remember that there's a time to hate and a time to heal

Jeg hater deg. 

Jeg hater alt det du er. 

Alt det du representerer.

Alt det du står for. 

Jeg hater at du er alt som er feil med samfunnet.

Jeg hater at du får meg til å føle meg så liten. 

Så verdiløs. 

Så feil. 

Jeg hater at du er alt jeg alltid har blitt fortalt at jeg skal være, må være, bør være - hele livet mitt. 

Men jeg er ikke slik, og jeg ønsker ikke å være slik. 

Jeg kan ikke tenke meg noe mer tragisk.

Jeg hater når du forsøker begi deg inn på MITT territorium.

Jeg hater at slike som deg bruker mitt fristed til å være noe dere ikke er.

Jeg hater at du bruker mitt fristed, mitt hjem, når jeg vet at du ikke er ekte.

Jeg hater at jeg hater deg.

For det er det verste et menneske kan føle.

Hat.

Men akkurat nå er jeg ikke sterk nok til å heve meg over det.

For du bryter meg ned.

Hver eneste gang jeg må huske at du finnes.

Det verste er kanskje at du ikke engang vet at jeg føler det slik.

Du gjør det ikke med vilje.

Derfor prøver jeg å si, jeg hater ikke DEG, men det du ER.

Du kan ikke noe for det, det er bare den du er.

Men jeg håper av hele mitt hjerte at jeg noensinne slipper å forholde meg til deg mer enn jeg allerede må.

Jeg håper du aldri slipper deg nærmere.

Jeg trenger ikke flere grunner til å hate meg selv.

Jeg klarer det så fint uten din hjelp.

Fredløs

Det verste med at det er sånn som det er nå, er at det føles så veldig usikkert. Alt føles usikkert. Jeg er usikker på IMORGEN, jeg er usikker på NESTE UKE. Jeg er usikker på HER, NÅ. Og hva med dagen idag. Hvordan skal jeg komme meg gjennom dagen idag? Jeg vil jo ikke engang være her! Samtidig som her, hjemme, er det eneste stedet jeg vil være. Som jeg har skrevet i det kjedsommelige i det siste: jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Når håpet har sunket til bunnen som en tung stein. Når håpet har blitt slått ut av meg, som om noen dyttet meg hardt og jeg gikk i bakken med et smell. Herregud, hvordan overlever man uten håp? Alle "Hva hvis jeg bare gjør ditt, datt, sånn og slik", besvares med "Joda, MEN. MEN det vil jo alltid være den hindringen, det gjerdet i veien". Det vil alltid være noe som gjør livet tungt å leve. Og det fikser jeg ikke så veldig mye lenger.

Jeg vet ikke hvordan jeg best kan beskrive denne følelsen. "Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg". Det føles litt som å drives til vanvidd. Det føles litt som å rives i biter. Det fyller meg med en veldig uro, og enorm fortvilelse. For virkelig, jeg vet ikke hvor jeg kan gjøre av meg! Det er frustrerende, og veldig, veldig vondt. Jeg vil være, men ikke her, og iallfall ikke der. Jeg vil være meg selv, men jeg blir hele tiden påminnet om at det er feil, at man er ikke slik som meg og tror at det kan leves med. Så da gjør jeg ikke det, jeg lever ikke med det. Istedet hater jeg meg selv og den og de som trer det nedover hodet mitt: du må være slik, se sånn ut, kle deg som dette og det viktigste i hele verden er at man er PEN, PEN, PEN og at hele verden ser at man er pen og kommenterer det så ofte du gir den sjansen. - Det er som å være den eneste i mengden som ikke er ønsket velkommen. Det bobler inni meg av uro, jeg er fredløs. For jeg vil av hele mitt hjerte være et annet sted.

Og hvordan kan det bli bedre? Jeg er 28 år. Jeg har ingen relevant utdannelse. Jeg har aldri hatt ordentlig jobb. Jeg har stram økonomi. Ett liv, levet i 28 år og såså mange måneder, uker, dager. Livet begynte for lenge siden, men jeg fulgte ikke med. Og nå er jeg fucked for life. Folk på min alder har trygge jobber, de gifter seg, formerer seg, kjøper seg hus og tenker på alle pensjonspoengene de allerede har spart seg opp. Pensjonspoeng! Herregud, skal jeg bekymre meg for det OGSÅ. Jeg kommer vel til å bo i en pappeske i en rennestein i et-eller-annet lugubert strøk av Oslo når jeg fyller 65. Jaja, da kom jeg meg iallfall til Oslo til slutt. Jeg blir gal av alle bekymringer! Hvordan kan jeg fokusere på å bli bedre, bli frisk, si at helsa kommer først - når tiden renner ut for meg?

Jeg er fredløs.

"I could not help it: the restlessness was in my nature; it agitated me to pain sometimes".

- Charlotte Brontë

The human body is the best work of art

"As if you were on fire from within".

- Pablo Neruda 

Först kom ingenting, sen kom ingenting

Denne uken har jeg så langt sovet bort, så mye som mulig. Jeg orker ikke se dagslys. Jeg orker ikke ha lys på i leiligheten mens jeg er alene på dagen, og persiennene forblir lukket 24/7. Det er lettere slik. Jeg har tenkt at jeg burde begynne å rydde bort julepynten helt siden søndag kveld. Ikke fordi jeg vanligvis stresser med det, jeg pleier ta det litt gradvis så det ikke skal bli altfor stor overgang. Men i år har jeg tenkt; "bli ferdig med det, det gjør vondt uansett". Men idag er det allerede den femte dagen i januar, og julepynten står der like herlig. Jeg har fått vasket tøy, da. Når samboeren til slutt bare hadde igjen det pølseskinnet av en boxer som han kanskje kunne bruke for 5 år siden, hadde jeg vel igrunnen ikke noe valg. Jeg har vært ute med søppelet. Jeg har klart å kle på meg klær når det nærmer seg ettermiddag, siden jeg tvinger meg selv til å gå ned til stasjonen og møte samboeren når han kommer med toget hjem fra jobb. Og legekontoret... Legekontoret har det sikkert supert. Jeg klarer ikke ringe. For mitt bare liv klarer jeg ikke plukke opp den telefonen og ha den samtalen. Jeg får holde ut frem til den 17. Jeg har alltid vært dårlig på å være spontan. Jeg må alltid ha tid til å forberede meg, ha tid til å grue meg, tenke gjennom hva jeg skal si osv. Uforberedte ting er en uting! Det passer angst og dårlig selvtillit så midt i rompa.

Jeg sier ikke at det nødvendigvis er snakk om en ny innleggelse. Jeg aner ikke hva fastlegen har å si til det jeg har å si. Men, jeg føler veldig på selv, at her jeg er nå kan jeg ikke være. Jeg klarer ikke klatre oppover på egen hånd hjemmefra. Skulle det vise seg at ECT er et alternativ, antar jeg at jeg må legges inn under behandlingen. At man skal bli så rådvill! Hvordan havnet jeg her? Igjen? Helt uten håp. Helt uten evne, vilje eller lyst til å se fremover. Jeg ser fremover, men jeg ser bare knuste drømmer. Et liv som aldri begynte, et ubrukt liv, et bortkastet liv. Jeg har lyst. Men jeg har ikke lyst. Jeg har lyst til å ha lyst, men lysten er ikke der. Lysten har gått på så mange smeller opp gjennom årene. Hver gang jeg prøver får jeg en knyttneve i magen. Ikke faen om jeg skal få se solen. Slik føles det.

Det er vel unødvendig å si at målene jeg hadde for julen hva spising og mosjon/trening angår, gikk åt skogen. Som de så ofte gjør når julen ringes inn. Hvert år. 5.januar, og jeg er oppe i 4 spyfulle dager. Du og du, som 2012 viser seg fra sine beste sider allerede. Ikke at jeg prøver så hardt å snu det heller, det innrømmer jeg. Men jeg orker ikke. Herregud, så lei jeg er av å si det; "jeg orker ikke". Men det er dessverre sant. "Kan du ikke gå deg en tur, da - frisk luft er godt for psyken". Helt sikkert, men du hørte det kanskje ikke? JEGORKERIKKE, jeg orker ikke gå den turen, legge de skrittene bak meg. Orker ikke. Ikke fordi at jeg er i så dårlig fysisk form at jeg ikke klarer lette på ræva og bruke beina. Men fordi den psykiske formen sitter lammet i rullestol, med både armer og ben i gips. Jeg tror jammen hodet er gipset også. Og det er faktisk minst like viktig å være i god psykisk form hvis man skal trene eller gå tur. Problemet er hvordan man trener seg til en god psykisk form. "Skal du ikke jobbe igjen snart, da, ingen skulle gå bare hjemme". Jada, lediggang er sikkert roten til alt ondt. Men skjønner du ikke det, at så lenge jeg holder meg hjemme, trenger jeg ikke forholde meg til andre enn kassadamene på Kiwi de gangene jeg MÅ handle. Og de er nok godt over 45 alle sammen, og søte, javel - men ingen fotomodeller. I verden er det altfor mange "fotomodeller", og jeg får nok av de på TV og internett. Så lenge jeg holder meg hjemme, slipper jeg bli påminnet om alle de tingene som oppleves sårt for meg. Bagateller, som nye klær. Hjemme kan jeg velge å lukke den delen av hjernen som er så smertelig klar over at jeg trenger nye klær. Drar jeg til byen får jeg slengt klesbutikker i trynet annethvert sekund, og jeg blir minnet om alle de klærne jeg ikke kan bruke. Fordi jeg er for feit, så klart. Og så lenge jeg holder meg hjemme, trenger jeg ikke prestere noe. Ingen forventninger. Det er ingen som forventer seg noe av hjemmeværende husmødre, annet enn kanskje den helvetes middagen daglig. Skjønner du ikke det, at jeg er null, niks, niente, nada. Jeg er ingen. Ingenting. I beste fall er jeg dritt.

Ikke at jeg kan skryte på meg det heller, egentlig

Jeg så ferdig The Lovely Bones på morgenen idag, og igjen klarte jeg ikke la være å stortute. 

Jeg føler meg slik.

Jeg føler meg som Susie Salmon, som blir drept som 14-åring, uten å engang ha fått oppleve sitt første kyss.

Jeg dør, jeg har blitt drept.

Uten å noensinne ha fått oppleve mitt "første kyss".