Jeg la meg ikke 19.30 ikveld likevel.
Dramaet har roet seg litt for nå.
Men jeg vet forstatt ikke hvor jeg skal gjøre av meg.
Jeg vil fremdeles ikke begynne på 2012. Jeg vil for alt i verden ikke begynne på 2012.
Jeg hater at julen bare har vært la tristesse du-fucking-rera.
Jeg blir trippeldeprimert av det.
Det er et helt år til neste jul. Og neste jul kan det godt være at jeg er død.
Jeg kom til å tenke på noe kjempemorsomt når jeg stod i dusjen isted, og hulkegråt over den groteske kroppen jeg må kalle min egen.
Til jul fikk jeg et undertøysett. Det er faktisk de første nye trusene jeg har på 5 år.
HAHAHA! - Er det ikke hysterisk?
De første nye trusene, den første nye BH'en, siden jeg var innlagt på Reinsvoll i 2006.
Jeg har nemlig ikke orket kjøpe meg nytt undertøy, fordi jeg hele tiden har tankene "jeg skal bare slanke meg først" og "jeg kan ikke ta meg råd til nytt undertøy når jeg uansett må gå ned 10 kg" surrende i hodet.
Og hva spiller det for rolle, egentlig.
Det er ingen som ser trusene mine bortsett fra meg selv.
Så, det synes jeg er ganske fønni notfønni.
4. dag på rad med oppkast, "bare" 2 runder idag.
Jeg har noe innihelvete vondt i magen akkurat nå. Og jeg er sikker på at vekta sprekker innen året er omme.
It's a motherfucking wonderful life indeed.
Godnattforfaen.
Bet I can make you smile when the blood, it hits the floor.
Jeg har ikke lyst til å begynne på et nytt år hvis jeg vet at ikke det heller ender godt.
Jeg orker ikke stå i det her lenger.
Jeg er så satans trøtt og lei, av år etter år etter år etter år etter år, å gå på i januar, så fordømt dum, blåøyd og naiv og faktisk tro at denne gangen - dette året - blir det annerledes.
Det blir aldri annerledes.
Det blir aldri bedre.
Dette livet er ikke for meg, det har aldri vært det og kommer aldri til å bli det.
Når jeg ikke engang kan få lov til å oppleve en fin jul, da vet jeg med sikkerhet at jeg ikke har gjort meg fortjent til et liv fri fra psykdom.
Jeg ba så inderlig, jeg ønsket meg det mer enn noe annet; å få en god jul!
Men ikke faen om jeg var verdt det engang.
Jeg trengte det så desperat.
Jeg trengte det som et avbrekk fra dette helvetesåret.
Men mest av alt trengte jeg det som en bekreftelse på at det finnes bedre tider i vente.
Men det ble ingen god jul, og det finnes ikke bedre tider i vente.
Alle gode intensjoner og planer om å holde depresjon og spiseforstyrrede tanker under kontroll disse dagene, ble blåst til helvete allerede julaften. Julaften: Sammenbrudd og stortuting på formiddagen. Tanken om at jeg bare må dø var så enorm, så konkret, så jævlig vond at det tidvis føltes som jeg ikke fikk puste. 1.juledag: 2 runder med oppkast på kvelden. 2.juledag: Sammenbrudd og stortuting på formiddagen, 4 runder oppkast iløpet av kvelden. 3.juledag: Drama hjemme, grining og spising uten oppkast (som er det verste). Ett desperat forsøk på å kaste opp litt på kvelden. Gikk og la meg kl 19.30. Idag, 4.juledag: Har sovet bort mesteparten av dagen så langt. Samboeren har kjøpt PS3, så jeg kan gjemme meg bort på soverommet og kanskje legge meg samme tid idag som igår.
Og skulle det finnes det minste lille sandkorn av håp igjen i meg, at dette noensinne kan gå over, så er det bare å ta et raskt blikk i speilet - slik - så er det sandkornet også tråkket ihjel. Her en helg før jul, gjorde jeg feiltakelsen å studere lårene mine i et annet speil enn det vi har hjemme på badet. Det var hjemme hos moren min, og hun har bare speil i ansiktshøyde på badet. Så man må stå på toalettet for å kunne se lårene sine. Nettopp det gjorde jeg, klatret opp på toalettet og studerte de enorme lårene. Jeg trodde i det lengste at de bare var enorme, men på badet til moren min fikk jeg bokstavelig talt slengt i trynet at de i tillegg er fulle av kratere forårsaket av strekkmerker og cellullitter herfra til månen. Jeg vet at jeg har strekkmerker, det har jeg vært smertelig klar over i åresvis. Men at lårene faktisk ikke er "glatte", det har ikke speilet på badet hjemme fortalt meg noe om. Og hvis ett speil kan vise meg det, er det det som er sannheten. Og jeg vil bare dø.
tirsdag 27. desember 2011
Det finnes ingen plass for meg. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg lenger!
Alt rakner. Alt er ødelagt, og jeg er ikke sterk nok til å starte på nytt.
Jeg orker ikke være hjemme, jeg orker ikke være borte. Har jeg egentlig noe hjem?
Jeg orker ikke leve. Jeg orker ikke dø. Men jeg har ikke noe valg lenger.
Adventstiden har gått bedre enn hva jeg først fryktet. Noen ekstremt tunge dager i begynnelsen av måneden gjorde meg ganske negativ til alt, men, jeg har trasset meg gjennom depresjon og spiseforstyrrede tanker. Det ble julepresanger til alle tiltenkte. Det meste ble handlet over nett, derfor føles det litt "kaldt", men jeg lover å komme sterkere tilbake. Håper jeg. Det ble julekort! De ble skrevet med min aller styggeste håndskrift (til alle i mottakerenden, UNNSKYLD), og i år kjørte jeg "det enkle er ofte det beste". Igjen, jeg håper å komme sterkere tilbake. Det har blitt to slag julekaker, punsjboller, ristopper og delfiakake. Alt er enkelt og raskt å gjøre, så det har gått over all forventning. Kakene ser mongo ut, men, vel. So do I. Stua er julepyntet, og på mandag satte jeg frem det lille, feike juletreet vi har hatt de siste par årene. Det er faktisk veldig koselig! Jeg elsker juletrær, men leiligheten vår er overfylt og i minste laget til et ekte tre. I tillegg frykter jeg at det ville blitt iherdig brukt som klatrestativ av kattepusene.
I ettermiddag reiser jeg til moren min, og senere ikveld kommer søsteren min også. Det blir julaften med oss tre + samboeren, så blir jeg der til 2.juledag. Samboeren reiser hjem 1.dag, men jeg er glad han stiller opp og blir med og feirer jul sammen med meg og mine to andre nærmeste. Han er en hjemmegris, så jeg er alltid spent på hva jeg kan få han med på.
Jeg håper det blir en fin jul. Virkelig. Jeg skal prøve så godt jeg kan.
Gruer meg fortsatt til januar og nytt år, men å vite at jeg har legetime den 17. har stukket et bittelite hull på byllen. Jeg trenger et vendepunkt. Det er virkelig snakk om liv eller død, enten eller. Det er helt svart eller hvitt, ingenting i mellom denne gangen.
Legg merke til julenissen ved siden av treet. Hoho, få'kke mer morro enn man lager sjæl.
Mongokakene, eller konfektkaker som de heter i oppskriften.
Skjønner du bekymringen om at et ekte juletre fort kan bli klatrestativ? Her ligger Bjørnar oppe på vitrineskapet vårt...
Jeg hater denne følelsen. Den startet som et bittelite frø. Nå har den vokst seg utover hele kroppen, og sakte, men sikkert, spiser den meg opp innenfra og ut. Jeg hater denne lengselen. Dette savnet etter n-o-e(-n). Jeg føler meg så tom, samtidig som smerten fyller meg helt. Jeg vet ikke hva som forårsaket tomrommet, det er uansett ikke viktig. Tomrommet er der, og jeg står fullstendig maktesløs til å kunne fylle det igjen.
Jeg rives mellom to verdener. Jeg kveles av følelsen av at noe mangler.
22.desember, bittelille julaften. O, jul med din glede og grønne, glitrende trær goddag og adjø. Idag er ikke en god dag. Selv om jeg klarte vende det ørlitt, etter at jeg stod opp for andre gang kl 13.28. Samboeren begynte kl 12 på jobb idag, noe som vil si at vi stod opp 09.45. Men, jeg følte meg så elendig fra alarmen ringte, så jeg forsøkte det gode, gamle trikset: legge seg og stå opp på nytt. En ny start. Noen ganger funker det, men ikke så bra idag. Yeahyeah. Jeg kjente veldig for å overspise og spy, men tok et raskt blikk på magen og midjen i speilet og bestemte meg for at det var en dårlig idé. Det blir sikkert vanskelig nok med maten i julen uansett. Selv om jeg skal forsøke å gjøre det jeg kan for at det ikke skal ødelegge for mye. Jeg vil ha en fin jul, jeg trenger det så sårt. Mat og en kropp som er for stor skal ikke få lov til å gjøre det vondere enn det allerede er denne julen.
Pr. akkurat nå er jeg redd for mat. Jeg prøver å spise så lite som mulig frem til julaften, for jeg vil ikke under noen omstendigheter legge på meg i år. På mandag viste vekten 67,6 (jeg lovet meg selv å aldrialdri vippe over 65 igjen.....), og jeg kan bare ikke legge på meg et gram til. Planen er derfor at jeg skal klare meg på så lite som mulig frem til den 24., og det jeg må spise i julen skal holdes i sjakk ved å gå lange turer. Problemet med denne planen er, at etter altfor mange år som altfor bevisst på mat/kropp/slanking, vet jeg litt for godt hva som er bra for kroppen - og hva som ikke er bra. Jeg vet at lite mat ikke er bra, og med det i bakhodet vokser frykten for at hvis jeg begynner å spise normalt igjen nå, så kommer jeg til å rase opp i vekt uansett om jeg spiser verdens sunneste mat.
Hvordan ble det så vanskelig å spise? Det er det mest naturlige i hele verden. Ingen kan la være å spise.
Jeg føler meg fysisk dårlig idag også. Jeg mistenker et blodsukker som er altfor lavt.
Og igår bestilte jeg legetime.
17.januar kl 10.00. Wish me luck.
Gratulerer med dagen, hvor enn du er, Richey James Edwards - o, du en av min ungdoms store helter.
I perioder kan jeg gråte flere ganger om dagen, flere dager i strekk.
Når det nå først er så galt at man tilbringer store deler av livet som deprimert, setter jeg faktisk pris på at jeg har evnen til å gråte. For selv om gråten kommer av sorg/smerte/melankoli/savn/håpløshet/generell tristhet, forestiller jeg meg at det må føles enda vondere å ikke klare gråte, og få det ut på den måten.
Jeg har sittet ved dette vinduet
utallige ganger.
Ved dette har jeg grått, jeg har blødd, mens jeg har ønsket meg bort og vekk, til et bedre liv.
Det er forøvrig vinduet på mitt gamle soverom i barndomshjemmet.
Nedenfor følger et lite utvalg låter jeg har grått til opp gjennom årene.
He said you're really an ugly girl.
Just gagged and bound and clipped at the wings.
Sometimes you can barely tell the difference between darkness and light.
(She) prays to hear him say "I love you" but he tells no more lies.
In your room, where time stands still.
Surprise, sometimes, will come around.
The dreams in which I'm dying are the best I've ever had.
There was a time that I prayed to Jesus Christ, there was a time I had a mother it was nice.
Falling feels like flying, until you hit the ground.
I will hold the candle 'til it burns up my arm.
Still it takes him all day just to get an erection.
"No" said the planet as it started to weep.
Stay by my side and the pipe dream is yours now.
Understreker at en del av sangene jeg har valgt ut ble lyttet til av en 12 - 13 år yngre utgave av meg selv. De er ikke førstevalget idag, av mange grunner, men jeg synes fortsatt de er fine. Minner, og alt det der.
Idag er det tre uker siden inngrepet. Les mer f.eks her og her, for de som skulle være interessert. Hevelsen har gått helt ned, og jeg har ingen smerter eller ubehag nå. Stingene sitter forts i, DET irriterer meg litt, for legen sa det kunne ta inntil 3 uker for de å oppløse seg. Vel, jeg antar at de må si noe for å trøste folk.
Hva skal jeg si. Jeg er ikke fornøyd med resultatet. Det ser mye bedre ut, absolutt! Så jeg ser ikke på det som bortkastet på noen som helst måte. Men jeg har grått flere sørgetårer enn gledestårer, det kan jeg ikke nekte for.
Jeg synes det er gjort en dårlig jobb med syingen, og jeg synes leppene nå har blitt asymmetriske. Det var de faktisk ikke før. I tillegg er de ytre leppene også altfor store, de tenkte jeg ikke så mye på når det var de indre som plaget meg. Jeg synes bare alt er fryktelig stygt, og jeg føler meg overhodet ikke normal.
Jeg orker ikke tenke altfor mye på det akkurat nå, men skulle jeg velge livet i 2012, blir jeg nødt til å finne en løsning. Samboeren mener jeg absolutt ikke bør ta opp lån for å utføre et nytt inngrep (pluss brystløftoperasjon), og jeg er vel ikke helt uenig. Hadde jeg hatt god, stabil økonomi hadde jeg ikke tenkt meg om. Men når inntekten er trygd fra NAV, og jeg bare har fått fornyet vedtak i ett år til f.o.m 01.01.12, da føles det altfor utrygt. Alternativene er privat lån, eller spare. Privat lån, vel, da er det problemet med å måtte forklare HVA pengene skal gå til. Og selv om jeg føler meg veldig nær den personen det ville være aktuelt å spørre, er det likevel ikke så lett å forklare at kroppen min får meg til å ville dø - "værså snill lån meg penger så jeg kan fikse det". Dessuten; jeg misliker å låne penger av folk, jeg har ingen garanti for at vedkommende ville gå med på noe slikt, OG, er det utnyttelse av den personen? Å spare 50 000 er ikke gjort i en fei... Og jeg vil veldig, veldig gjerne få disse bekymringene ut av verden litt fortere enn som så. Jeg har brukt altfor mange dager, uker og år på å hate disse kroppsdelene allerede.
(Google)
Ellers må jeg bare skrive litt om denne følelsen. Denne lengselen som river i brystet, og får hjertet mitt til å blø.
Jeg lengter, lengter meg helt syk. Uten å vite nøyaktig hva det er jeg lengter etter.
Et liv.
Kjærlighet.
Aksept.
Følelsen av at jeg er god nok som jeg er.
(Dette er litt vanskelig å skrive, så jeg redigerer det noe, iogmed jeg ikke vet hvem som eventuelt sitter og leser).
Det er på dager som idag at jeg setter veldig pris på at jeg bor her jeg bor, "midt inne i skogen".
Det finnes ingen annen årstid som er så vakker som vinter.
Jeg klarte faktisk komme meg ut idag, og gå meg en tur på en times tid. Jeg tok selvsagt ikke med meg kameraet på selve turen, men fikk knipset noen bilder når jeg kom hjem.
For folk som ikke bor her på Grua, ser det sikkert ut som stedet Gud valgte å slippe ned flest mulig hus, helt vilkårlig uten særlig ettertanke. På en måte er det ikke helt usant, men jeg som har bodd her i snart 5 år (jubileum i mars!), klarer se forbi det, og se alt det vakre som er rundt.
Jeg synes skogen her er helt fantastisk vakker, og spesielt på denne tiden, da er det nesten magisk. Det er kjempefine turmuligheter, både sommer som vinter. Jeg elsker at utsikten min er fjellvegger og skog i horisonten. Jeg synes også det er hyggelig å gå meg kveldsturer nede på det andre boligfeltet, nedenfor der jeg bor. Der er det masse små, koselige eneboliger og tomannsboliger, som jeg fint kunne bodd i. Igår kveld gikk jeg meg en liten tur der, og det er så nydelig, med alle julestjerner i vinduene bortover, og små juletrær med lys i forskjellige farger i hagene til folk.
Jeg liker at det er stille her. Jeg liker at jeg bor på landet, men det er ikke skikkelig bondebygd heller. Da må man ennå litt lenger nord.
Og best av alt er Oslo ikke altfor langt unna.
Det beste av to verdener på en måte.
DET trives jeg med.
Dessuten er dette hjemmet til Bjørnar og Birgit, kattepusene våre. Det er her de er oppvokst, og jeg ser hvor mye de elsker å løpe fritt rundt, klatre i trærne, og jage mus og fugl (og nattsvermere for Birgit sin del. Hun veier under 3 kg, og er veldig liten til å være ferdig utvokst katt).
Det gjør det ekstra spesielt, synes jeg.
Så, hadde det ikke vært for at hjertet mitt brenner ennå litt mer og aller mest for Oslo, hadde det vært nesten perfekt å bo her.
Legger ved noen bilder jeg tok i februar 2009 også.
Jeg elsker hvordan alt ser så blått ut om vinteren.
Jeg hadde et mål for desember. Å sørge for at det ble en oppkastfri måned, og med det, årets første og eneste. Vel, det gikk skeis allerede ganske tidlig, tror det kan ha vært den 5. eller noe der omkring, at trangen meldte seg. Den har ikke vært like sterk eller påtrengende de siste par månedene. Litt fordi vekten har skutt skremmende høyt i været tror jeg, og frykten for å pushe 70, S-Ø-T-T-I (herregudherregudherregud, det er et ubegripelig, uhåndterlig høyt tall) kg, overvinner spisebehovet. Tror jeg. I tillegg er jeg så ufattelig sliten av livet som spiseforstyrret.
Jeg føler meg mett. Jeg føler meg fryktelig METT. Det har vært to dager med overspising og oppkast i desember. Og det føles ikke slik det har gjort tidligere. Noe kommer over meg som gjør at jeg spiser og spyr, men det føles på ingen som helst måte tilfredsstillende. (Does it really ever). Jeg kjører i meg det som har trigget situasjonen, men angrer meg med en gang. For nå er det ingen vei tilbake, jeg må tømme meg. Jeg går på badet, henger over doskåla, og det er et jævla ork å kjøre fingrene ned i halsen. Jeg har tilogmed begynt å grine før jeg spyr, fordi det er så jævlig slitsomt. Altså, jeg griner over det faktum at jeg må tvinge meg selv til å kaste opp. Jeg griner ikke fordi jeg er trist. DET er en liten, men vesentlig forskjell.
Jeg blir litt lei meg når jeg leser dette innlegget. Mest fordi det er skrevet 6. juni. Og det er faen meg et halvt år siden. Hvor i helvete ble dagene av? Uansett, jeg har ikke glemt det. Jeg har ikke glemt det jeg skrev, jeg har ikke glemt oversikten. Og selv om de spiseforstyrrede tankene så langt har vunnet kampen jeg beskriver her, har jeg faktisk fortsatt å føre statistikk over såkalte gode og dårlige dager. Det har kommet til noen nye begrep, så jeg forklarer like godt alle: GOD dag = spise riktig og trene. DÅRLIG dag = spise og spy. HALVVEIS dag = null oppkast, men heller ikke spesielt bevisst eller nøye på hva jeg spiser. Men det kan ikke karakteriseres som overspising, egentlig. Nevnes første gang her. HALVGOD dag = ikke ork til å prøve spise riktig, men jeg spiser kanskje maks 2 måltider. Helst bare middag. Drikker mye vann og spiser frukt. Kanskje jeg får til noen sit-ups og knebøy (må trene de fettbergene av noen lår), og kanskje jeg tilogmed klarer gå meg en tur.
Så. Fra 23.mai - 17.desember:
6 gode
2 dårlige
5 gode
10 dårlige
2 gode
4 dårlige
5 gode
4 dårlige
2 gode
2 dårlige
2 gode
1 dårlig
4 gode
3 dårlige
3 halvveis
1 dårlig
11 gode
1 halvveis
5 dårlige
2 halvveis
13 dårlige
1 halvveis
15 dårlige
7 halvveis (ferie Santorini)
4 dårlige
2 halvveis
5 dårlige
1 halvveis
13 dårlige
4 halvveis
13 dårlige
3 halvveis
2 dårlige
1 halvveis
1 dårlig
2 halvveis
1 dårlig
3 halvveis
5 dårlige
2 halvveis
6 dårlige
2 halvveis
2 dårlige
1 halvgod
1 dårlig
6 halvgode
1 dårlig
5 halvgode
1 dårlig
1 halvveis
3 halvgode
2 halvveis
3 halvgode
1 dårlig
1 havlgod
Oisanndetervisstlengesidenengoddag.
Jeg skal prøve ta mot til meg og ringe legekontoret neste uke, for å få time hos fastlegen min over nyttår. Jeg har ikke lyst, men det er dette eller evig mørke. Jeg skal forsiktig forhøre meg om ECT-behandling, og ellers være åpen for forslag. Selv om jeg isåfall er veldig spent på hva som kan gjøres, for jeg føler at jeg har forsøkt det meste - uten hell. Det virker som om alt preller av på meg, som vann på gåsa.
"I don't want anymore of this try, try again stuff. I just want out".
Plutselig.
Helt ut av det blå.
Begynte det å bli veldig vanskelig.
Vanskelig å ta mot til meg, og reise til byen i mitt hjerte. Oslo.
Jeg husker ikke nøyaktig når det startet, men det var rundt bursdagstider. Altså august-ish.
Jeg mistet lysten til det meste, og følelsen økte i takt med resten av tungsinnet. Svart og tykk ligger depresjonståka rundt hele hodet, hjertet og livet.
Denne høsten kan jeg telle på én hånd hvor mange ganger jeg har vært i hovedstaden, og det fyller ikke engang hele hånden.
Jeg var i byen idag. Sammen med fineste som hadde time her.
Og jeg kjenner savnet, jeg savner å være her. Jeg savner å drømme om, og ønske, at jeg bodde her.
Samtidig gjør det så inderlig vondt å være her også.
Alle påminnelsene om alt jeg ikke er og alt jeg ikke har.
Øynene mine som bare fester seg til alle de perfekte og vellykkede jentene.
Jeg strevde for å ikke bryte sammen.
Jeg strevde for å ikke gi etter for gråten. Takk og pris for at jeg skulle være sammen med deg.
Jeg klarer ikke helt sette fingeren på hva som gikk galt denne høsten.
Hvorfor jeg ble så dårlig, at jeg ikke orket å se folk, ikke orket gå på jobb én dag i uka eller fortsette å prøve meg i praksisplass.
Det er de ordene jeg fortsatt leter etter:
Hvordan kan man falle så langt, så brått og brutalt?
Uten forvarsel.
Én ting som gjør det ekstra vanskelig å ta seg turen til Oslo i disse dager, er en sak jeg egentlig ikke kan si noe særlig om. For det involverer ikke bare meg, og enkelte ting kan/vil ikke engang jeg dele med hele verdensveven. Jeg vet ikke sikkert hvem som leser all sytingen min her, så dette får bli litt kryptisk. Men, det skjedde noe i sommer. Som var fint, på samme tid som det var en slik ting jeg har gjort for noen jeg bryr meg om, men som jeg egentlig hater å gjøre. Det ble fort fint, og det gikk fort over. Der og da, da det sluttet, plaget det meg ikke spesielt mye. Litt skuffet, men, life goes on and all that crap jazz. Det er nå, de siste ukene, det virkelig har begynt å plage meg. Ikke fordi jeg noensinne hadde håp om at dette fine skulle bli for alltid fint, ikke var det i tankene engang. Men nå har det blitt en bekreftelse, nok en bekreftelse, på at jeg ikke er bra nok. Og det føles 1000000000 ganger verre enn at jeg i min tid ble gjort oppmerksom på at ræva mi er svær. Tusen takk, KIK; vet kona di hvilken jævel du er? Det kan godt være at det ikke hadde noe med hvordan jeg ser ut å gjøre. At det ikke hadde noe å gjøre med at jeg ikke strekker til. Kanskje ikke. Men det kommer jeg aldri til å kunne få vite. Det fine var plettfritt, derfor er det enkelt for meg å komme frem til konklusjonen at det var jeg som ikke nådde opp. Fordi jeg ser ut slik jeg gjør. Og det stikker sånn i hjertet, at jeg finner meg selv gråtende på badet hver eneste kveld. Avvist. For alltid avvist.
Så kan man gjerne lure på hvorfor dette er noe som gjør byturer vanskelig, men det er en hemmelighet som bare jeg vet. Og det gir fullstendig mening for meg.
Er man død, så en man vel død. Det er selvsagt det jeg håper, men jeg vet det ikke sikkert. Og det er der det stopper seg. Jeg har nemlig i flere år hatt en frykt for at jeg ikke er forunt fred og ro selv i døden. At selv når jeg ligger der stiv og kald i bakken, for aldri å våkne igjen - så kommer jeg fremdeles til å pines. At jeg på en eller anne måte fremdeles er bevisst; død, men bevisst. Jeg engster meg helt oppriktig for at om jeg hadde endt livet mitt idag, så ville jeg fremdeles "være", og på den måten ha muligheten til å være trist over alle de tingene jeg drømte om, men aldri fikk oppleve. At jeg ville ha hele evigheten på meg til å gråte over alt det jeg håpet livet skulle bli. Det høres sikkert veldig psykt ut, men så har jeg nå heller aldri lagt skjul på at det er nettopp det jeg er.
Det er én ting å leve og føle savn etter noe man drømte om når man fremdeles var ung og naiv, én annen ting å sitte der for ever and ever and ever og kjenne på det samme savnet. I evigheten har man i tillegg mye tid til å tenke på "hva om". - Hva om det finnes (fantes) håp?
Men jeg vet at det ikke finnes håp. Jeg vet at det livet jeg trodde skulle finne meg en dag, aldri vil komme frem i tide. Det har gått seg vill, never to be found again. Jeg er 28, jeg har ikke tid til å vente. Jeg har faen ikke tid.
Jeg sitter fast, fullstendig fast. Det føles som å stange hodet i en murvegg dag etter dag etter dag. Ikke fri i dette livet, og kanskje ikke fri i døden. Hvor er det da plass? Jeg vil bare ha fred. Men med mine tanker rundt liv og død, finnes det ingen utvei. Det blir en evig ond sirkel. Lever jeg har jeg det vondt, og dør jeg har jeg det kanskje vondt da også. Man må vel bare ta en sjanse. Man må uansett dø. Alle er døende.
Men tanken på å aldri bli fri, ikke engang når hjertet slutter å banke og tankene skal slutte å spinne, den er nesten uholdbar. Hvorfor er det ingen som forsker mer på det opplegget der? Hvis Menneskeheten er så jævla glup, er det sikkert mulig å finne ut hva som skjer etter livet. Hva er døden?Finn det ut da, ditt himla smarte menneske.
Det er også vondt å tenke på at disse små
aldri mer skal løpe rundt bena min, sove i armkroken eller ligge brummende på fanget.
Og moren min. Moren min er ikke så sterk.
Men jeg trenger fred.
Jeg orker ikke denne tilværelsen mer.
Jeg orker ikke at hver dag skal være fylt av selvforakt og depresjon.
Jeg gikk ikke og la meg igjen etter at samboeren hadde kommet seg avgårde idag morges. (Men jeg jukset litt og sov en liten time fra 10.30 til 11.30).
Jeg hygget meg med varm kakao, Luciamorgon på SVT2, og A Christmas Carol på dvd.
Fin morgen sammen med de fineste <3
Har vi ikke fønky juletre utenfor døren vår?
Ca like trøtt var jeg også kl 08.00.
Søt adventstake!
Og det BLE lussekatter. Om enn bare en kvart porsjon! Pga så mange ting er det egentlig like greit. Man behøver jo ikke utfordre skjebnen unødvendig heller. Det viktigste er vel uansett at jeg har markert Lucia-dagen, slik jeg så veldig gjerne ville få til.
Ingen mesterbaker, men jeg skal nok klare kose meg med én sammen med en kopp te ikveld likvel.
Idag var en slik dag, der jeg stod opp kl 05.45 for å smøre matpakke til samboeren, få han opp og avgårde på jobb - og jeg følte "jo, idag blir en okei dag". I disse dager betyr "okei dag" en dag der jeg ikke sover bort hele dagen, ikke spiser og spyr, ikke bare ser TV og surfer nettet.
Etter at samboeren hadde tuslet avsted i tussmørket og høljeregnet, bar det inn på badet for å veie meg. Nesten én kg ned (og bare 9,5 kg til målet). Nok en indikasjon på at denne dagen faktisk kunne ende godt.
Subbet tilbake til sengs, for hva skal jeg være oppe kl 06.30 for? Så dagens episode av Jul i Skomakergata (jess, vi har tv på soverommet - en jævla forbannelse, spør du meg), og la meg til å sove.
1,5 time etter jeg hadde tenkt, klarte jeg med nød og neppe å karre meg opp kl 11.30. Følelsen for at denne dagen skulle bli bra, dalte drastisk. Og jeg følte meg så fryktelig TUNG. Alle som har vært deprimert vet vel ca hva jeg mener med det. Ingen lyst til noe som helst, alt føles bare helt svart. Men, jeg hadde en del gjøremål for dagen, så jeg bet tennene sammen og tenkte for meg selv; "bare sett på litt julemusikk, så går det av seg selv. Ingenting som Bing Crosby for å løfte stemningen". FAIL.
Det gikk greit en stund, jeg fikk ryddet (alltid rydde, rydde, rydde), vannet blomster, vasket koppene til pusekattene og satt på en vaskemaskin. Så, når jeg skulle vaske over pc-pulten (samboeren sitter her og røyker, så, ashes everywhere), skjedde det som alltid skjer: jeg tok en klut over tastaturet for å få bort den verste asken, og bam! Noe klikker, og plutselig er ikke startsiden det den skal være (PAINSOLUTION btw, for de som måtte lure). Og jeg, mitt dumme naut, husker aldri, a-l-d-r-i, hvordan jeg skal fikse det på beeeep beeeepin' Safari.
Full panikk, for jeg har for faen ikke tid til å surre med sånt tull. (Le gjerne av min oppfatning av dårlig tid). Å la det være slik, med startside %/(9)buysdwu5%%%""$"", og heller ordne det når gjøremålene for dagen er unnagjort, er IKKE et alternativ.
Jeg hater når jeg får sammenbrudd på den måten, når det er ALT som skal til for å tippe meg over. Når jeg ikke klarer slutte hulkegrine over en så fordømt teit ting.
Jeg vet ikke hvorfor det blir slik heller.
Jeg tror det har med kontroll å gjøre.
På samme måte som at jeg alltid MÅ ha det 110% ryddig rundt meg. Jeg har null kontroll på dette kaoset av et liv ellers, ett sted må jeg ha det forutsigbart.
Men sannheten er en helt annen, jeg har null kontroll der også. Å ha tvangstanker angående hvor rett stuebordet står, eller at sengeteppet skal henge like mye ned på hver side av sengen, har ingenting med kontroll å gjøre. Det er jeg som blir styrt.
Men når alt annet føles så kaotisk, vondt og til tider katastrofalt, er dette alt jeg har.
For å toppe det hele ødela jeg middagen ikveld. Mislykket.
Men.
Imorgen er det Lucia-dagen, og jeg skal, jeg SKAL, bake lussekatter. Og jeg skal prøve å ikke legge meg til å sove igjen etter at samboeren har dratt på jobb.
12 dager igjen til jul.
19 dager igjen til nyttår. Og jeg kunne ikke gruet meg mer for 2012.
Open fire
On my needs designed
On my knees for you
Open fire
On my knees desires
What I need from you
søndag 11. desember 2011
Hvor mange ganger skal jeg måtte gråte over min egen kropp?
Hvor mange ganger skal jeg hate den, forbanne den, ønske den død og begravet - fordi den ikke er bra nok?
Hvor lenge skal hatet mot kroppen min gå utover hver minste lille ting i livet?
Når er det nok?
Når skal det stoppe?
Jeg forsøkte igjen. Forsøkte å forandre den, slik at jeg kunne komme ett skritt nærmere et kompromiss mellom kroppen og tankene. FAIL.
Og hvor mange ganger skal du såre meg? Gjøre den ene tingen du vet så inderlig vel gjør meg veldig trist og lei meg, som for meg er bare en måte å si "DU ER IKKE BRA NOK" på? - Det er mye mulig at det ikke er slik ment fra din side, men det er slik det føles for meg. Hvorfor kan du ikke respektere det? Hvorfor fortsetter du å gjøre det mot meg? Vet du ikke hvor høyt jeg hater kroppen min? Har du fremdeles ikke skjønt det? Gjør jeg det ikke klinkende klart ved at du aldri får se meg naken? Ved at jeg alltid låser baderomsdøren når jeg dusjer - fordi jeg heller vil dø en smertens død, enn at du skal se meg naken?
Jeg er sliten av å gråte.
Sliten av å hate.
Og veldig, veldig sliten av å aldri, aldri, aldri være bra nok.
- Har du ennå ikke fått det med deg? JEG ER IKKE BRA NOK.
Digresjon.
(Det blir ofte slik når man lever inni hodet mitt, for der surrer det så mange tanker til enhver tid, at du ville sannsynligvis ikke tro det er sant).
Jeg bruker egentlig aldri å orke farge håret når jeg har lagt på meg så mye som nå, og jeg føler meg som verdens styggeste.
Legg merke til julekulen på mikrofonstativet til høyre i bildet, da.
Rent bortsett fra at jeg ble litt småkvalm av lukten av henna (yuck), så innbiller jeg meg at håret ble mykt og fint etter behandlingen, og jammen tror jeg ikke jeg fikk det jevnt fordelt også.
Mye enklere enn type L'Oreal hjemmefarging, som dessuten er en veldig tøff påkjenning for håret.
Kjøp kosmetikken din her. - Eller besøk butikken på Byporten i Osjlooo!
