Peace on earth and mercy mild

Er man død, så en man vel død. Det er selvsagt det jeg håper, men jeg vet det ikke sikkert. Og det er der det stopper seg. Jeg har nemlig i flere år hatt en frykt for at jeg ikke er forunt fred og ro selv i døden. At selv når jeg ligger der stiv og kald i bakken, for aldri å våkne igjen - så kommer jeg fremdeles til å pines. At jeg på en eller anne måte fremdeles er bevisst; død, men bevisst. Jeg engster meg helt oppriktig for at om jeg hadde endt livet mitt idag, så ville jeg fremdeles "være", og på den måten ha muligheten til å være trist over alle de tingene jeg drømte om, men aldri fikk oppleve. At jeg ville ha hele evigheten på meg til å gråte over alt det jeg håpet livet skulle bli. Det høres sikkert veldig psykt ut, men så har jeg nå heller aldri lagt skjul på at det er nettopp det jeg er.

Det er én ting å leve og føle savn etter noe man drømte om når man fremdeles var ung og naiv, én annen ting å sitte der for ever and ever and ever og kjenne på det samme savnet. I evigheten har man i tillegg mye tid til å tenke på "hva om". - Hva om det finnes (fantes) håp?

Men jeg vet at det ikke finnes håp. Jeg vet at det livet jeg trodde skulle finne meg en dag, aldri vil komme frem i tide. Det har gått seg vill, never to be found again. Jeg er 28, jeg har ikke tid til å vente. Jeg har faen ikke tid.

Jeg sitter fast, fullstendig fast. Det føles som å stange hodet i en murvegg dag etter dag etter dag. Ikke fri i dette livet, og kanskje ikke fri i døden. Hvor er det da plass? Jeg vil bare ha fred. Men med mine tanker rundt liv og død, finnes det ingen utvei. Det blir en evig ond sirkel. Lever jeg har jeg det vondt, og dør jeg har jeg det kanskje vondt da også. Man må vel bare ta en sjanse. Man må uansett dø. Alle er døende.

Men tanken på å aldri bli fri, ikke engang når hjertet slutter å banke og tankene skal slutte å spinne, den er nesten uholdbar. Hvorfor er det ingen som forsker mer på det opplegget der? Hvis Menneskeheten er så jævla glup, er det sikkert mulig å finne ut hva som skjer etter livet. Hva er døden? Finn det ut da, ditt himla smarte menneske.

Det er også vondt å tenke på at disse små

aldri mer skal løpe rundt bena min, sove i armkroken eller ligge brummende på fanget.

Og moren min. Moren min er ikke så sterk.

Men jeg trenger fred.

Jeg orker ikke denne tilværelsen mer.

Jeg orker ikke at hver dag skal være fylt av selvforakt og depresjon.

Jeg har snart ikke flere tårer å gråte.