Alt går over

Alt går over til noe annet.
Akkurat nå føles det som om jeg har mistet alt, mistet alle.
Det lille jeg hadde.
Det lille jeg hadde var nok for meg, men jeg rotet det til - og nå er det borte.
Jeg frykter en fremtid der samboeren ser seg lei av meg og min psykdom.
Og hvor skal jeg da gjøre av meg.
Jeg ser for meg at jeg i en alder av faretruende nær 30 blir nødt til å flytte "hjem" til mor igjen.
Så nedverdigende. Ikke fordi jeg ikke er glad i mor, men fordi ingen ønsker vel å være over 30 og dele tak med mamma'n sin? Alt til sin tid, og den tiden har vært.
Jeg ser for meg at jeg må bo der, fordi jeg ikke har økonomi til noe annet.
Fordi jeg ikke klarer meg selv.
Fordi utenom mor, så er jeg alene.
Jeg har tilogmed mistet søsteren min, pga familiekonflikten. - Hun vet det ikke selv. Jeg tror hun tror det fremdeles er det samme. Men jeg føler det så langt inni hjerteroten at hun også er borte.
Så blir jeg sittende der, hjemme hos mor. 
Hvor jeg spiser. Og spiser. Og spiser. - For nå betyr ingenting noenting som helst.
Også ender jeg opp med å veie 150 kg.
Og så er det slutt.
Slik endte det.
For jeg kommer selvsagt alltid til å være for feig til å ta livet av meg.
Livet skjedde, men jeg fikk aldri leve det fullt ut.
Jeg fikk aldri oppleve å LEVE.
Å elske og bli elsket.
Oppnå mål, oppfylle drømmer.
Være ønsket og begjært.
Jeg føler ikke engang at jeg har så høye krav til livet.
At jeg har for store drømmer og uoppnåelige ønsker for dagene her og nå, og for fremtiden.
Derfor kan jeg ikke annet enn tro at dette er min straff.
Dette livet er en straff.
Alt går over. Til noe annet.
Og ikke nødvendigvis til noe bedre.

"It is doubtful whether God can bless a man greatly until He has hurt him deeply".

- A.W. Tozer