Enterpassendetittelgidderikkefinnepånoelurtsjæl

Møte hos NAV idag. Blabla, yeahyeah, ut og inn på ett kvarter. MEN, jeg er faktisk veldig fornøyd med saksbehandleren min. Hun er kjempehyggelig og tilsynelatende forståelsesfull. Selv om det hender jeg sverter litt når det går over en måned fra jeg sender henne mail til jeg får respons, enten i form av mail tilbake, eller snail mail. Hun ble iallfall enig med seg selv om at helsa mi er viktigst (Jeg sier hun, fordi... I couldn't care less selv akkurat nå), og at jeg skal holde henne oppdatert etter legetimen min på tirsdag.

Apropos legetimen på tirsdag, fønni story. Trengte jo egentlig å fremskynde den, så, etter mye om og men ble jeg enig med hodet mitt om å bestille time via sms. Erfaringsmessig har jeg da fått time enten på dagen eller neste dag. MEN NEIDA, ikke nå, nå når jeg virkelig kunne trengt det. (Men jeg frykter jo det meste for tiden, både friskhet og psykdom, så det har nå gått seg til på et vis). Uansett, morsomt nok fikk jeg time s-a-m-m-e dag som jeg allerede hadde. Altså den 17. Bare senere på dagen. Så nå har jeg to legetimer samme dag. Får jeg ikke fiksa huet nå vet ikke jeg. Men egentlig griner jeg, for nå må jeg ringe på mandag og ordne opp i tullet, og ikke minst få klarhet i hvilken time jeg skal dukke opp til. YAY, jeg ELSKER jo å ringe, spesielt når det er for å uklusse til kluss.

De siste par dagene har forresten gått litt bedre. Bedre, ikke bra. Vesentlig forskjell. Jeg sliter fortsatt med søvnen, det er jo morsomt. Får ikke sove på nettene, og når jeg sovner sover jeg ganske dårlig. Og jeg er trøtt sånn ca 24/7 (det er kanskje ikke noe nytt, men dette er ekstremt selv for meg). Jeg har også bestemt meg for, etter en tur på vekta igår, at nå er jeg drittlei bulimikinn og feite lår som gnisser mot hverandre, så samme hvordan skal jeg ikke spy mer. Jeg må iallfall prøve. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare kvitte meg med 8,6 overflødige kilo, men det må nå bare gå på et vis. Jeg tilhører dessverre gruppen overvektig spiseforstyrret, og orker ikke gå nok en vår i møte hvor jeg gruer meg som fanden til sol og varme dager. Never again.

Så er det denne klumpen i magen, da. Den ligger der tung som bly, og den suger til seg alt av livslyst, vilje, mot, tro og håp. Jeg vet ikke hvordan jeg kan forklare det. Men klumpen er tung som faen, og den gjør selv de dagene som går greit tyngre enn tyngst. Klumpen gjør meg redd for å leve. Redd for å bli fri. Klumpen deler meg i to, og jeg blir to Ingunn-er. Én Ingunn som vil leve, som vil begynne å leve, starte livet, lykkes og nå målene sine, og oppfylle de få drømmene hun har. Så er det den andre Ingunn, som ber "Værså snill, vent litt! Jeg skal bare..." Som en jævla Albert Åberg. SKAL BARE. - Skal bare være psyk litt til, skal bare være trist litt til, skal bare sørge over et liv som gikk til helvete litt til. Det hales og dras mellom de to: vil, vil ikke, tør, tør ikke, kan, kan ikke. Jeg er redd. Redd for alt som ligger foran meg, redd for hva som skjer videre, reddreddredd. Hva er jeg så jævla redd for! Jeg vil jo ikke ha det slik som det her, jeg vil ikke godta at dette er tilværelsen lenger. Men jeg er ikke klar! Jeg føler meg ikke klar, og det gjør så inni helsikes vondt. Det gjør så vondt, at det hele tiden føles som at å bli borte og vekk for alltid, er det eneste riktige valget. Det eneste alternativet. Den eneste måten jeg virkelig kan bli fri på. At jeg de siste par månedene i tillegg har følt veldig på at universet gjør alt det kan for å bevise for meg at døden faktisk er den veien jeg bør gå, hjelper ikke. Det hjelper ikke å føle at man er det verste mennesket som går på jordens overflate, og at man hele tiden blir det fortalt ved å få slengt en masse bekymringer, problemer og annen dritt i trynet til enhver tid. Jeg tror faktisk oppriktig at jeg er et tvers igjennom ondt og grusomt menneske, som nå betaler straffen for alt det forferdelige jeg har gjort. - Og gjør.