Svart/hvitt

Jeg har lagt legebesøket bak meg, men det gnager fortsatt litt i sjelen. Jeg er egentlig helt avhengig av å få hjelp NUH, og piller... Vel, greit nok. Jeg kan ta de pillene, jeg. Men, sorry mac, det er ikke godt nok. Det er ikke godt nok når jeg står på kanten av stupet, med én fot utenfor. Hvor lenge klarer jeg holde balansen?

Det er irriterende at et skjema skal fortelle meg at jeg ikke er psyk nok. "Du scorer bare 27, altså moderat depresjon". Jeg fikk ikke engang lese skjemaet selv. Vi skulle gå raskt gjennom det - så legen leste spørsmålene og alternativene høyt for meg. Jeg har ikke verdens beste konsentrasjonevne, og det er vanskelig å følge med når alternativene er variasjoner over et tema. 

En eller annen gang, et eller annet sted, satt det en eller annen og mente at sånn og slik skal det være for at en person er lett/moderat/alvorlig deprimert. Depresjon er ikke som matematikk! Det finnes ingen regler eller formler sånn sett, det er iallfall ikke min erfaring. De to gangene jeg har vært innlagt, har det vært sammen med mennesker som er oppegående, tar del i aktiviteter, er med på turer og utflukter, kler på seg og sminker seg, deltar under måltidene. De kan le og smile, og ha det greit sammen med andre mennesker. Men dagen etterpå kan de likevel bli sendt på akutten, fordi det er fare for livet dems. Det jeg prøver å si er, at håpløsheten og ønsket om dø kan sitte sterkere enn sterkest selv i personer som tilsynelatende klarer seg OK. Men denne malen for grad av depresjon gir ikke rom for de menneskene. Jeg gikk ut av legekontoret på tirsdag med den følelsen at jeg overdriver, at jeg er dum som i det hele tatt spurte om ECT. Den berømte "det er bare å skjerpe seg" klang høyt og tydelig i hodet mitt.

Neida, jeg har ikke redusert søvn. (Med unntak av noen sjeldne perioder en sjelden gang iblandt). Men jeg kan sove hele tiden. Jeg sover for å slippe være våken.

Jo, jeg tvinger meg selv til å fungere nogenlunde normalt i hjemmet. Jeg får unna meg husarbeid, av og til på mirakuløst vis, men klærne blir iallfall vasket og gulvene støvsuget. Jeg er nemlig flink til å tvinge meg selv for å unngå konflikter hjemme. Unngå å høre om hvor sur jeg er, at jeg alltid bare er så sur. So I suck it up, jeg putter på meg 100 masker og kommer meg gjennom ettermiddagene/kveldene/helgene.

Redusert matlyst? Hvordan kan jeg svare på det!? Jeg er spiseforstyrret, hallo? Matlysten min er hinsides normal, på alle måter. Jeg kan dytte i meg et helt kjøleskap, og jeg kan være så redd for å legge på meg at jeg ikke tør spise mer en ett måltid om dagen. Jeg kan ikke huske hvordan det er å ha et normalt forhold til mat. 

Og nei. Nei, jeg har ingen konkrete planer om å ta livet av meg. Jeg er ikke av den impulsive typen. Men jeg har mistet livslysten, og får jeg ikke hjelp nå, så ser jeg ingen andre løsninger - og det, DET, har jeg en konkret plan på hvordan jeg skal løse.

Poenget  mitt er bare at man trenger ikke nødvendigvis være 100% apatisk og sengeliggende for å trenge hjelp. Jeg aner ikke på noen som helst måte hvordan jeg skal komme i gang igjen nå. Jeg har møtt den berømte veggen, og ikke faen om den har tenkt til å røre seg av flekken - helt av seg selv. Hvordan kan jeg klare leve når håpet har sluppet taket, når jeg er overbevist om at jeg ikke fortjener dette livet og at jeg til enhver tid blir straffet, når jeg hater meg selv slik jeg gjør, og når jeg vet så inderlig godt at jeg ikke har noe å komme med. Det er faen ikke noe liv å sitte her, dag ut og dag inn, være den gode husmoren og ellers se livet passere. Jeg har ikke tid til dette her. Hvis jeg skal leve, kan jeg ikke vente mer! Jeg har mistet 20 år av livet mitt. Det er nok nå. Det er enten eller; enten skjer det en forandring og jeg får hjelp, eller så dør jeg. Dør jeg så mister jeg ikke mer enn om jeg holder meg i live uten hjelp.

Google

Hvor skal du gå?