elefant

Google

Dette er det lengste jeg har gått UTEN å panisk holde leiligheten så ryddig at det gjør meg sliten.

For sånn er det. 

Jeg rydder. Og rydder. Og rydder. Og så. 

Så rydder jeg litt igjen.

For meg er det helt normalt å ha det ryddig, noe annet er fullstendig uaktuelt. Til vanlig, dette er unntakstilstand.

Jeg synes ikke selv det er unormalt ryddig hjemme hos oss.

Men i den forrige leiligheten jeg bodde, der jeg bodde alene (ALENE<3<3<3), hendte det at leietakerne mine kommenterte, "Guri, du har det så ryddig, du!".

Jeg har ikke ryddet ordentlig siden lørdag formiddag. Lørdag formiddag!

Jeg var riktignok borte fra lørdag til søndag, hos min mor, siden søster fra Oslo var en tur oppover til Hadeland. - Men uansett, det er tragisk lenge.

Jeg orker rett og slett ikke. Jeg har ikke engang lyst til å orke, som jeg pleier.

Igår måtte jeg ta meg selv kraftig i nakken bare for å orke ta ut søppelet.

Som typ var på randen inne i søpleskapet. Jeg bruker aldri la det bli så fullt før jeg hiver det ut.

Og mens jeg var igang tvang jeg meg til å sette på to klesvasker, for igjen hadde skittentøyet hopet seg opp.

Så jeg hadde strengt tatt ikke noe valg.

Gjør ikke jeg det, er det iallfall ingen andre som gjør det her til hus. Det er jo kjekt å slippe bekymre seg for det også, da. At noen skulle hjelpe meg, liksom.

Alt har blitt et jævla ork.

Misforstå rett, det har vært det i et halvt år nå. Mer enn vanlig.

Men denne gangen er det annerledes.

Jeg orker ikke, jeg har ikke lyst, jeg er drittlei som faen.

Frivillig tvang hele føkkings tilværelsen. La meg få slippe.

Nå får jeg det sikkert til å høres ut som det ser ut som en svinesti her.

Og for meg FØLES det slik.

Jeg har klart å holde det på et nivå slik at jeg kan overleve det, men det er helt, helt, heeelt på smertegrensen.

Det verste er, jeg er nesten sikker på at hadde det kommet noen inn døra her nå, så hadde de ikke løftet ett bryn fordi de synes det er rotete her.

Jeg klarer nesten å tro at jeg holder en gjennomsnittelig norsk standard hva ryddighet angår.

Men siden jeg mistrives som gal når ikke stuebordet står på millimeteren rett i forhold til sofaen, når kjøkkenbenken ikke er strøken og alle fuktighetskremene på servanten på badet ikke står i vater - så er det bare nesten at jeg kan tro på at dette er "normalt".

Jeg trives ikke når det er slik som nå. Samtidig kan jeg ikke nekte for at det faktisk er ganske deilig å bare gi fullstendig faen. - For jeg er så fordømt sliten.

Jeg har tilbrakt mesteparten av tiden min i senga denne uka, sovet bort timene frem til jeg MÅ stå opp. Samboeren har vakt 07 - 15 denne uken, som betyr at jeg må på med maska allerede 16.30-ish. Det er fryktelig tidlig. Og fryktelig lenge å måtte late som.

JEGERSÅGUDDOMMELIGLEI.

Jeg fikser, fikser, fikser ikke dette mer!

Jeg er lei av å vente på noe som aldri kommer, et liv som aldri begynner.

Det er så fordømt å vite at man bare står igjen med ett eneste valg.

When is a good day to die?