Every occasion I'll be ready for the funeral

Ord kan ikke beskrive hvor ufattelig drittlei jeg er. Jeg går rundt i ring, møter meg selv i døra hei-hallo, og rundt og rundt det går. Det vil ingen ende ta. Det blir aldri bedre. Jeg sitter i Helvetes innerste hulrom, og her kan du tro jeg sitter fint i det. Jeg er bare moderat deprimert og har ikke krav på hjelp. KYSSMEGIFITTEHØLET. Dette er ikke noe liv!!! Hører du!? Hvor mye mer skal jeg tåle? Hvor mye lenger ned skal jeg grave meg?

Idag står det 25.januar på kalenderen, og jeg får helt panikk! 25 dager inn i det nye året. 25 dager mistet, tapt, borte vekk for alltid. 25 dager i Depresjonens navn. 25 dager. Og det går mot vår. Denne forbannede årstiden jeg hater av hele mitt hjerte. Jeg får aldri fred! Det er aldri tid til å klare fikse huet, alltid dårlig tid, alltid for liten tid. Alltid n-o-e jeg må rekke å være tynn til, rekke å helst være perfekt til (HOHO!). Tikk, takk, tiden går for faen. Og nå dette, som henger over meg og stresser meg. Dette som jeg ikke kan utdype her, men som kommer med jevne mellomrom iløpet av et år. Påminnelsen. Er det ikke dette jeg må være tynn og pen til, så er det våren, sommeren, jul - og ellers andre begivenheter spredd utover de 12 månedene. Det er aldri fred å få. Aldri tid.

Tåka ligger så tjukk rundt huet. Jeg ser ingen ende. Jeg ser ingen løsning, annet enn den som trommer i hodet daglig. DØDØDØFORFAEN. Det finnes dager der jeg lengter etter å ta tak i livet, dager jeg kjenner drømmene brenne hull i hjertet. Men lengslene stenges av alle murveggene jeg får klint i trynet, og jeg faller til ro med at livet mitt for evig og alltid skal være en smertens vei å gå. Håpløsheten har spredd seg fra brystet og helt ut i hver eneste finger, hver eneste tå. Den fyller hele meg, og tar seg gjennom kroppen og lager lenker rundt meg. Jeg sitter dønn fast.

Jeg kan tenke som så, at hvis jeg bare gjør ditten og datten, hvis jeg bare f.eks tar tak i spiseproblematikken og selvhatet - så er jeg et godt stykke på vei. MEN. Men hva hjelper det, slår tankene tilbake, når jeg har mistet det viktigste av alt for meg. Hva hjelper det å klare fungere og ha et OK liv, når jeg har mistet plassen min det eneste stedet jeg ønsket å tilhøre? I den grad jeg noensinne hadde noen plass der, for selv der var jeg liten og ubetydelig. Et liv uten den tilhørigheten, uten den plassen - det er ikke noe liv for meg. Og jeg vet jeg rotet det til selv, jeg vet det så inderlig godt.

Så det tar aldri slutt. Det spiller ingen rolle. Uansett hva jeg gjør, vil det alltid følge en eller annen sorg med meg i livet, og det holder jeg ikke ut. Jeg holder ikke ut mer. Jeg vil bort og vekk. Jeg får ikke puste.

Fantasy - The Funeral, Mike Savad

Og se til helvete å holde deg unna min verden. Jeg orker ikke tanken på at du kan forgifte min verden, min sfære, med alt det som er galt med samfunnet. Du hører ikke til her, du er faen ikke ekte. Jeg leser deg slik jeg leser alle andre som deg, og jeg blir så forbannet sint for at du ikke kan la meg være i fred her heller. Jeg er så sliten av folk som deg. Som daglig hiver brensel på min jeg-hater-meg-selv-ild, også skal du faen meg invadere min verden på toppen av alt? Det finnes ingen plass for deg her. Du kommer for alltid bare til å være en jævla sild som svømmer med strømmen, som følger den vestlige verdens standarder og verdier.

SINT.