Beauty fades ugly is forever

Jeg kan ikke riktig forklare hvorfor, men jeg føler meg alltid noe roligere når det blir helg. Antakeligvis er det på samme måte som at jeg blir roligere når det er høytider. Jeg kan liksom sette livet på vent med "god samvittighet". Eller noe. Jeg antar jeg er heldig som klarer å føle på helge- og hellidagsfølelsen til tross for at jeg har "fri" hver dag. Jeg har alltid sett frem til fredag, til ferier og andre røde dager. Det henger muligens igjen fra jeg gikk på skolen, og hele uken opplevdes som et helvete fra mandag tilogmed fredag ettermiddag. - Endelig fri. Endelig fri fra alt det vonde, alt som var å grue seg til, alle forventninger og plikter. La meg poengtere at dette ikke har noe med latskap å gjøre, men mangel på selvtillit som har forfulgt meg hele livet.

Jeg kan ikke huske at jeg noensinne har gledet meg til å gå på skolen. Det begynte veldig tidlig å være et mareritt for meg. Jeg har nok alltid skilt meg både litt og mye ut fra mengden. Jeg tror jeg var relativt "normal" på barneskolen, men jeg brukte nok ikke riktige klær den gangen heller. For ikke å snakke om at jeg etterhvert ble en litt for tung utgave av meg selv, og sånt noe kan man jo ikke la gå upåaktet hen. Det skal faktisk ikke mer til, noen kilo for mye og en litt annen klesstil, så er man plutselig ikke sosialt akseptert i dette snevre samfunnet vi lever i. Jeg vet ikke om jeg kan kalle meg guttejente, jeg føler ikke at det nødvendigvis stemmer helt, men jeg er iallfall ikke jentejente! Om dette er et resultat av arv (min mor er alt annet enn feminin, bestemor har den samme frisyren idag som når hun var 50 - idag er hun 86, osv), eller at det som overvektig/feit er mye lettere å ta på seg type gutteklær vites ikke. Samme kan det være. Det gjorde skolehverdagen vond og vanskelig. Det er alt som betyr noe.

Angst, Edvard Munch

Jeg vet ikke hva som utløste skoleangsten min. Jeg er en mester i å fortrenge hele livet mitt, så ærlig talt husker jeg svært lite frem til etter ungdomsskolen. Hva er det å huske uansett. Men bruddstykker sitter gjemt i bakhodet. Som at jeg fikk slengt kommentarer etter meg, sagt på en slik måte at en lærer ikke egentlig kan ta vedkommende på det, men som etterfølges av en ekkel latter: "TAPER". Jeg kan huske at jeg i perioder stod alene i skolegården, fordi ingen spurte om jeg ville være med og leke. Hvis ingen spør meg, er ikke jeg den som tar initiativ selv. Jeg gikk på en veldig liten barneskole, en sånn hvor man ser alle elevene ute i friminuttet. Hvor hele skolegården tar maks 20 sekunder å krysse (jeg er dårlig med tid, men ikke mer, iallfall). Jeg husker spesielt godt en gang, kanskje det kan ha vært i 3. eller 4. klasse, jeg hadde fått ny vinterjakke. Jeg var så stolt, den var rød med noe slags fløyelsstoff inni, og det var den fineste jakka jeg hadde hatt! Det var friminutt, og jeg stod alene ved inngangspartiet. Ut kom det en gutt, (han er ett år yngre enn meg, og et forbanna rasshøl, A.S.), og i det han gikk forbi meg spyttet han på meg i den nye jakka. Det var IKKE et uhell for å si det sånn. Sånn var det, selv en del av de yngre hadde null respekt for meg. Opplært av et par andre rasshøl som er noen år eldre, bl.a M.H. og T.E. - may you fuckers die and burn in Hell. Det er stygt av meg, og det er vel nettopp pga slike ting at jeg straffes idag, men faren til T.E. tok livet av seg for noen år siden. Det gjorde meg tilfreds at han fikk kjenne på den smerten. Edit 11.24: Det er litt vanskelig for meg å innrømme dette, for det får meg til å føle meg som et virkelig forferdelig menneske. Jeg må understreke at jeg på ingen måte er glad for at faren hans valgte å ta livet sitt, jeg er ikke glad for at han er død. Det gjør meg vondt at andre mennesker velger den utveien, for det sier så mye om hvor vondt de har det i livet. Jeg velger å la alt dette stå, for å vise de som eventuelt leser dette, hva mobbing kan gjøre med mennesker. Det har gjort meg til en bitter, sint og hatefull person, og det er kanskje den aller verste "bivirkningen" for meg. Jeg ønsker ikke å være slik. Ellers kan jeg huske at jeg i 3.klasse (tror det var 3.klasse) hadde så høyt fravær, at klasseforstanderen i en periode hentet meg slik at jeg skulle komme meg på skolen. Jeg bodde langs veien, og hver morgen måtte jeg kjenne på ydmykelsen av å bli hentet og tvunget på skolen av læreren min. Idag kan jeg se tilbake og si at jeg hadde en veldig ålreit lærer på barneskolen, jeg var nok ganske glad i henne. Men jeg føler at det som ble gjort den gangen ikke var helt riktig måte å gå frem på. Jeg forstår selvsagt at jeg ikke kunne fortsette å skulke skolen, men det måtte ha funnets andre, bedre alternativer. I en periode var vi plaget hjemme med at noen (jeg tror ganske sikkert jeg vet hvem), kastet diverse ting på husveggen vår kveldstid. Jeg føler på alle måter at det hadde med meg å gjøre, men vet ikke sikkert, da jeg vet andre i nabolaget også opplevde tilsvarende. Det var ikke hyggelig, og jeg kan fortsatt kjenne litt på den angsten. Min mor har vært plaget med angst i alle år, og det gjør meg vondt at hun, pga meg, ble utsatt for slik trakassering.

På barneskolen var det faktisk ikke guttene i klassen som gjorde meg vondt, de har aldri mobbet meg eller sagt dritt til meg åpenlyst, iallfall. Jeg kan vel nesten ikke si at jentene plaget meg heller, men, det var spesielt én jeg ikke var godtatt av. Av en eller annen grunn har hun alltid trodd at hun er så veldig mye bedre enn alle andre. Faren hennes (som ikke er en dritt på papiret), har tjent seg gode penger, og da var jo ikke jeg, som kom fra et hjem uten far og med en mor som valgte bort jobb fordi hun ville oppdra barna sine istedet, bra nok. Jeg kunne ikke brydd meg mindre at jeg ikke var/er bra nok i hennes øyne. Men jeg kunne fint vært foruten latterliggjøringen hennes fordi jeg i hennes øyne sikkert ikke var verdt dritten under skosålene hennes. Dette var ikke det verste jeg opplevde under skoleårene, men det har selvsagt hatt sitt å si.

Det var på ungdomsskolen det virkelig ble ille. Hvis man lider av skoleangst blir det sjelden bedre av å gå fra en liten barneskole til en større ungdomsskole. Jeg var fortsatt feit når jeg begynte i 7.klasse (jeg tilhører den gamle reformen som begynte på skolen 7 år gammel), og hvis jeg ikke allerede var oppmerksom på det da, fikk jeg iallfall øynene opp for det det skoleåret. Jeg kan ikke huske hvordan det startet, jeg husker ikke første gangen. Men, på et eller annet tidspunkt var det en gutt to trinn over meg, som bestemte seg for at jeg virkelig skulle få høre hvor stor rompa mi er. Jeg husker det konkret, det var rompa mi som var fokuset hans. Og det føles faktisk skikkelig flaut å skrive om det, men jeg antar at det er han som egentlig bør bære skammen. Det morsomme i det hele er, at bestekameraten hans var den feiteste typen på hele skolen. Vi snakker typen så feit at han måtte gå sidelengs gjennom dørene på skolen. Define irony. Men for all del, hva var vel 100 kg overvektig mot mitt 10 kg overflødige hvalpefett. Så fort han hadde sjansen kommenterte han kroppen min, gjorde narr eller bøyde seg frem og viste meg sin egen ræv. Det opplevdes så ille at jeg faktisk fikk tanker om at jeg skulle ta med meg kniv på skolen og shut him up. Jeg gjorde selvsagt aldri det. Men der kan man se, hva desperate, livredde og fortvilte mennesker kan få seg til å tenke. I lang tid var jeg så redd for å ta skolebussen hjem (han tok ikke samme buss, men alle stod jo og ventet på samme sted), så jeg gjorde alt jeg kunne for å "miste" bussen slik at jeg heller kunne gå hjem. 3,5 km. Det er ikke all verden, det, ikke slik ment. Men det var skrøner hjemme, opp og i mente, om hvordan jeg ikke rakk bussen hjem etter skoleslutt. Etter juleferien det året klarte jeg ikke gå tilbake på skolen. Jeg var så redd, og det gjorde så vondt. Jeg hadde ikke fortalt noe hjemme, men den dagen måtte jeg forklare hva som faktisk stod på. Det gikk ikke lang tid før mobbingen sluttet, klasseforstanderen min snakket med vedkommende og det holdt opp. Men jeg var alltid redd etter det, jeg fikk aldri fred før året etter, når han skulle begynne på videregående. K.I.K., jeg skulle ønske du visste at du har et liv på samvittigheten. Du tok livet mitt den gangen, og jeg strever fortsatt for å gjenoppstå. Jeg skulle ønske kona di visste hvilken forpult jævel du er, at du har drept et menneske. For det er faen meg det du har gjort. 

"Beauty is only skin deep, but ugly goes clean to the bone".

- Dorothy Parker

Jeg fikk selvsagt aldri fred resten av ungdomsskolen. Jeg var feit alle de tre årene (også). Jeg gikk i store bukser og hadde en slags lag-på-lag-grunge-inspirert stil. Jeg elsket Nirvana, og Kurt Cobain var den store helten (still do/still is). Jeg var aldri med på sosiale ting utenom skolen. Jeg hadde aldri kjærester (hvem skulle det vært, jeg var altfor stygg for slikt). Jeg konfirmerte meg borgerlig (no biggie, men man skilte seg jo litt ut for det). Etter K.I.K. foregikk ertingen/trakasseringen mer i det skjulte. Av typen kommentarer som blir sagt i lufta, men rettet mot en, høylytt raping (og disse guttene var faktisk godt likt av jentene, du og du, for en sjarme) når man gikk forbi, og hvisking og tisking og blikk som gjorde det umulig å ikke skjønne hva som ble sagt og ment. De aller største drittsekkene var H.S.B, A.He., L.F., O.B. og alles yndling K.J. Også var det selvsagt en og annen dust innimellom. Men disse var jeg faktisk ganske redd for. Med unntak av K.J. Jeg håper noen leser dette og skjønner hvem jeg mener. - Folk er ikke alltid de man tror de er. Jeg bruker ikke mye tid til å tenke på disse menneskene idag, det fortjener de ikke. Men fy faen, når jeg skriver dette innlegget nå, kjenner jeg at det koker inni meg av hat. Forgive and forget? HELL FUCKING NO. Alle disse personene har mitt liv på samvittigheten. Alle disse jævlene fortjener ett öde värre enn döden. For meg finnes det ingen unnskyldning. Det finnes ingenting som kan gjøre opp for alle disse årene med selvhat, depresjon og spiseforstyrrelse. Selvskading og selvmordstanker. Men det aller, aller verste er: de sjenker ikke mitt ødelagte liv en tanke. Jeg håper det finnes noe som heter karma, og at alle får sin "belønning" for det de har gjort i livet når de dør. 

Behandleren min ved Reinsvoll, når jeg var innlagt første gang, sa at "du kan ikke la deg styre av noe én dust sa for xx år siden". Men det gjør jeg. Om jeg ikke tenker på dusten selv, så er alt det som har blitt sagt til meg og om meg disse årene av mitt liv, brent fast i minnet for alltid. Jeg tror oppriktig at jeg er feit. BMI sier én ting, men hodet forteller meg at de lårene der er uakseptabelt store. Jeg tror med hånden på hjertet at jeg er det styggeste mennesket verden noen gang har sett. - Og dette, ved siden av å måtte leve i et samfunn som hver dag hjernevasker meg til å tro at man må se sånn og slik ut for å anses som pen, at man må se sånn og slik ut for å være likt, elsket, vellykket og seksuelt attraktiv; det gjør livet fryktelig, ulidelig vondt å leve.

Jeg synes fremdeles den dag idag at det er ubehagelig å måtte gå forbi ungdomsgjenger. Jeg er snart 30. Jeg er fortsatt redd for å få slengt etter meg hvor stygg og feit jeg er. Til sommeren er det 13 år siden jeg gikk ut av ungdomsskolen.