I can't sleep tonight

Everybody saying everything's alright.

De siste nettene har jeg hatt så problemer med å sove. JEG, som kan sove 20 av døgnets 24 timer - lett.
Denne uken jobber samboeren fra 07 - 15, mandag t.o.m torsdag, noe som betyr rise & shine kl 04.45. Jeg har aldri vært noen morgenfugl, men helt siden desember har jeg syntes det er veldig okei å stå opp tidlig. Som nevnt før elsker jeg mørketiden. Jeg elsker at det er mørkt til langt utpå morgenen, og at det igjen blir mørkt ganske tidlig på ettermiddagen. Hadde det ikke vært for at jeg er avhengig av å ha Oslo (i mitt hjerte) i umiddelbar nærhet, ville Svalbard vært det rette stedet for meg å bo. At det nå har snudd og vi igjen går mot lysere tider, er en aldri så liten belastning. Idag er det allerede 11. januar! Det gjør meg veldig vondt at jeg er så dårlig nå. Selv om jeg og januar aldri har gått godt sammen, selv om nedturene har vært så godt som alltid uunngåelige denne måneden, er det likevel én av de månedene jeg liker aller best. Jeg liker følelsen av at alt er nytt, ubrukt og "foran meg". Jeg liker blanke ark. Det gir en slags ro, trygghet, og ikke minst en følelse av håp. - Men ikke i år. I tillegg synes jeg januar er, sammen med desember, den aller vakreste måneden i hele året. Kan du tenke deg et mer perfekt bilde enn dette?:

Vinternatt i Rondane, av Harald Sohlberg

Hver årstid sin sjarm, men ingenting er så vakkert som lyset en vinternatt gir.

Men, tilbake til søvnen. Å stå opp kl 04.45 betyr at jeg på et-eller-annet tidspunkt iløpet av morgentimene finner senga igjen, denne uka intet unntak. De siste to morgenene har jeg sittet oppe litt etter at samboeren er vel avgårde til jobb; sett film, spist, spydd, grått. Når jeg så legger meg, har ambisjonene vært å komme seg opp i vettug tid, senest 11. Dette er kanskje ikke vettugt, men dagene er lange nok som de er. Men når jeg først legger meg igjen, sånn i 07.30, 08.30-tiden, sovner jeg så tungt. Jeg har ikke sjans til å klare stå opp 11! "Bare en halvtime til, én time". Som har blitt til, "oi sann, ups, klokka er visst 13.30". På mandag stod jeg opp 12.45, men etter en halvtime våken fant jeg ut at jeg ikke orket å kjenne på våkentilværelsen. Så jeg sov til nærmere 14.30. Helt siden ungdomsskolen, kanskje tilogmed slutten av barneskolen, har jeg brukt søvn som overlevelsesstrategi. Ikke én ettermiddag uten høneblund. Bare for å slippe være våken. Slippe å være. I søvnen gjør ingenting vondt. I søvnen får jeg fred. Legg gjerne skylden på disse timene med mye soving på formiddagen for at jeg nå sitter her og blogger, istedet for å sove i en varm seng med ett stykk stort menneske ved siden av meg - og minst to pusekatter. Kanskje tre. Men som jeg startet innlegget med, jeg kan sove 20 av 24 timer i døgnet. Å sove har aldri vært noe problem, en sjelden gang, men det er sjelden. Så nå sitter jeg her, frustrert over min tredje våkenatt. Og lurer på hvordan alle de som sliter med dette daglig (nattlig), i åresvis, holder ut. Å sove er, (sammen med suspension), det nærmeste jeg kommer fred på jord, MED puls.