drittlei.no

Jeg har ikke lyst til å pakke bort det lille juletreet på hjørnebordet i stua. Jeg har ikke lyst til å ta ned adventstjernene. Jeg har ikke lyst til å rydde vekk nisselampa på soverommet. Jeg har ikke lyst til å ta ned julelysene i vinduet i PC-kroken, de som blinker og skifter farge. Jeg orker ikke at det er januar. Jeg orker ikke at det er tilbake til hverdagen. Jeg orker ikke å tenke på alt som må gjøres; vaske tøy, støvsuge, vanne blomstene, handle mat. HANDLE. Jeg er så drittlei av å handle. Og lage middag! Jeg S-P-Y-R av tanken på å lage middag.

Det er bare den andre dagen i 2012, og allerede går ting til helvete. To dager, fire runder oppkast. Jeg må få kastet resten av julekakene, selv om jeg hater å kaste mat. Idag glemte jeg å legge ned lommeboka i sekken til samboeren. Gudskjelovogtakkogpris for at det gikk bra på toget og bussen, ingen bøter - som ville betydd ingen vintersko på meg, for jeg ville selvsagt sett meg nødt til å betale. Siden det er min skyld at han er uten lommebok idag. Ikke fordi jeg tror jeg får kjøpt meg vintersko i år heller, uansett, men jeg har iallfall pengene til det  - takket være en veldig forsinket bursdagspresang og et par julegaver.

Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Som nevnt tidligere. Jeg er så fryktelig lei og sliten av alt, og jeg makter snart ikke mer. Daglidagse ting som å hente posten tar fra meg alle krefter. Jeg presser meg selv fordi jeg MÅ, fordi jeg ikke bor alene, fordi jeg ikke orker kranglingen hvis jeg velger å tilbringe en hel dag i senga. Jeg orker ikke mer. Jeg vil ikke mer. Jeg vil bort og vekk. Og hvor vanskelig kan det være, når jeg hele tiden får det slengt i trynet at jeg ikke fortjener å ha det bra.

Bildet er googlet

Idag er det forresten 4 år siden jeg mistet en kamerat til selvmord.

Jeg tenker fremdeles på deg!

Jeg er fremdeles delt mellom å misunne deg motet ditt, (for de som mener at det å ta livet sitt er å velge "the easy way out" vet for alt i verden ikke hva de snakker om. Det er ingenting enkelt ved det), og å være trist for at DE ikke gav deg hjelpen du trengte. 

At de ristet deg av seg den dagen du døde, ved å unnskylde seg at du var kronisk suicidal og derfor ikke til å redde.

Det gjør meg vondt at du aldri fikk oppleve et liv som føltes verdt å leve for deg.

Det gjør meg vondt, for du var et utrolig fint menneske!

Du hadde fortjent gode dager, og en verden som lå vakker og ubrukt foran deg.

Kjære deg.

Kjære Jøran.

Jeg glemmer deg aldri.

Du rørte ved hjertet mitt, og plassen din der, er din og din alene.

Jeg håper du har fred.