Tell all my friends I have gone to the moon

Akkurat når man tror at livet ikke kan by på flere skuffelser! Akkurat når man tror at man ikke under noen omstendigheter kan synke lenger ned i møkka enn man allerede har gjort. Så kommer helse-Norge inn, og gjør det nok en gang åpenlyst for meg: JEG FORTJENER IKKE Å HA DET BRA.
Faen i hælvete, pardon my French. Men nå, NÅ, vet jeg virkelig ikke hva jeg skal gjøre.

Hvor skal jeg begynne: Jeg har vært hos legen idag. 20 minutter forsinket kom jeg inn, og jeg sa at jeg lurte på muligheten for ECT. Jeg forstod med en gang at det er så godt som umulig, men han skal sende en henvisning direkte til Reinsvoll. Han har gitt meg resept på Effexor. Jeg forstod egentlig ikke helt hva planen hans er, for når jeg skjønte at det gikk åt skogen med mitt ønske, blokket jeg egentlig ut. Men jeg tror han mente at hvis jeg begynner på disse medisinene, som visstnok er en slags siste utvei hvis det meste andre er prøvd ut, ville det gå litt fortgang i henvisningen til Reinsvoll. Eller noe. Det er fint det, gi meg sterke antidepressiva som jeg kan samle opp og svelge og dø av, én dag jeg virkelig ikke fikser mer. Og trust me, den dagen er ikke langt unna hvis det ikke skjer et mirakel typ igår.
ECT kan jeg nok bare glemme. Ikke fordi jeg så desperat vil få elektriske støt i hjernen, men fordi jeg desperat vil få det bedre NÅ. Legen sa at det er noe de helst gir pasienter som bare ligger i sengen og lever i sin egen psykotiske verden. Og, bare, NEI? - Når jeg var innlagt første gang, fra juli 2006 - mars 2007, var det opptil flere pasienter på min avdeling som fikk ECT-behandling. De var hverken sengeliggende eller psykotiske, men deprimerte slik som meg.
Jeg ble også testet på hvor deprimert jeg er, og endte på moderat. Samme det, det er ikke det at jeg streber etter å ha en alvorlig depresjon. Men moderat er det samme som at "du trenger egentlig ikke hjelp sååå raskt, da". Og jeg mener det, jeg gir faen, jeg; men jeg overlever ikke en vinter til med dette her. Jeg overlever ikke denne psykdommen hvis jeg ikke får hjelp nå.
Joda, jeg kan ta Effexor istedet for å samle de opp, jeg kan ta de pillene og tro at det skal ta bort all smerten. Men tar det bort det faktum at jeg hater meg selv noe så hinsides ord, at jeg faen ikke orker å leve inni dette jævla hodet mitt mer? Jeg hater den minste ting, fra topp til tå og tvers igjennom: JEG HATER MEG SELV. Kan tablettene ta bort det? Kan Effexor-faen ta bort denne følelsen om at jeg ikke fortjener å ha et godt liv, og at depresjonen og spiseforstyrrelsen og denne forbannelsen av en kropp er en straff for alt jeg har gjort her i livet? At jeg er så grusom og ond og fæl, at jeg må straffes og lide.
Et jævla skjema kan fortelle meg at jeg ikke er dårlig nok? Er det rart folk dør ved egne hender i sykehuskø i dette landet?

Jeg føler at jeg har prøvd det som er å prøve. Men ingenting funker for meg. Med det i bakhodet synes jeg ikke min forespørsel om ECT er så veldig rar. Jeg har vært psyk siden barneskolen, jeg er LEI. Livet har alltid bare gjort vondt. Selv gode ting gjør meg vondt, for de har sin egen måte å blåse opp i trynet på meg og snu om til noe negativt. Hvordan kan jeg ikke tro at jeg blir straffet? Hvordan kan jeg ikke tro at jeg fortjener å lide?
* Jeg har forsøkt medisiner. - Jeg kan like godt knaske IFA-pastiller, det gir meg null til minimal effekt. Etter jeg sluttet på Seroquel i 2007 innbilte jeg meg at de kaaanskje hadde hatt en viss, ørliten, virkning på de verste tvangstankene, at de roet seg noe. Men ikke nok til at det er livreddende.
* Jeg har forsøkt DPS og privatpraktiserende psykologer. - Jeg vet ikke hvorfor, men det gir meg ingenting. Jeg føler alltid at jeg ikke er dårlig nok, at jeg egentlig ikke har noe å si, osv. I tillegg er det en enorm GRUE SEG-faktor som utløses hver gang jeg må stille til time, og det er med på å gjøre meg enda dårligere. Ond sirkel, anyone?
* Jeg har forsøkt innleggelse. - To ganger, uten særlig hell. Etter den første innleggelsen ble jeg nok noe bedre fra den sosiale fobien. Jeg fungerer greit i hverdagen, selv om det tok sin tid etter jeg ble skrevet ut. Jeg kan huske at jeg måtte kjøre på med 10 Sobril for å klare gå på butikken i begynnelsen. Jeg er heldigvis ikke helt der lenger, og jeg vil påstå at det ikke er sosial fobi som er det største problemet mitt nå. Det ligger der i bunnen av hjertet, og det stikker frem i situasjoner nå og da. Men det tror jeg jeg bare må lære å leve med.
* Jeg har forsøkt et normalt liv, med praksisplass som springbrett ut i verden. Det var virkelig det største og fineste som kunne skjedd meg, jeg kunne ikke tro det var sant at jeg kunne være så heldig. Men jeg klarte takk og pris å føkke opp det også. "Why do I keep doing this? - Because you are A FUCK UP". Hvordan kunne jeg klare den oppgaven? Jeg har aldri hatt tro på meg selv. Selvtillit er et fremmedord jeg aldri har lært meg. Jeg har aldri lært hvordan man gjennomfører de tingene som tilsammen utgjør livet, slik som å ha en jobb. Hvordan kan man klare det, når man ikke har et fnugg av tro på at dette får jeg til? "Å feile er å lære", er det noe som så fint heter. Men det gjelder ikke meg. Å feile er nettopp det, Å FEILE. Og å feile er det samme som nederlag, skuffelse, nok et bevis på at jeg ikke kan noenting, ikke får til noe, at jeg er så tjokka idiot i huet. Så kan du tenke for deg selv, at jeg sikkert kom meg gjennom grunnskolen. Jada, jeg overlevde 9 år grunnskole og tre år videregående. Men for meg handler det ikke om å ha troen på meg selv. Jeg fulgte et pliktløp, og det jeg oppnådde på disse tilsammen 12 årene er en selvfølge. De tingene jeg er sikker på at jeg kan få til i livet, det er en selvfølge og har ingenting med selvsikkerhet å gjøre.

Når jeg endelig kom meg ut av legesenteret, hadde jeg mest lyst til å skrike hele veien opp til stasjonen. Men jeg har blitt immun. Det har blitt en føkkings selvfølge, at livet mitt bare skal bestå av nedturer og skuffelser - så jeg klarer ikke lenger ta nedturene innover meg. Det blir sånn, "Ja, ja, så klart gikk det ikke bra denne gangen heller. What the fuck else is new?". Det preller av meg, det setter seg ikke ordentlig i hjertet, fordi DET ER SLIK DET SKAL VÆRE.
Jeg hadde så lyst til å gå innom Kiwi på hjemveien, handle med meg alt av mat og annet drit jeg kunne kjøre i meg, men jeg klarte heldigvis å stå det imot. Jeg ville så gjerne spise og spy, spy det vekk for faen, men gudskjelov var ønsket om å bli tynn sterkere idag. Jeg er så sliten av å leve sånn som det her. Jeg orker ikke spy mer. Jeg har spydd nok for en hel livstid, og det klarer seg nå. Men på slike dager som idag, så kommer trangen krypende. Den kan være så kvelende, så intens, og jeg lurer på om jeg noensinne skal få slippe å føle på det. Det gikk bra idag, men hvor ofte skjer det? Hvor ofte har jeg klart å motstå denne trangen? Ikke veldig ofte. Og bare tanken føles som en dag ødelagt, men denne dagen ble jo ødelagt lenge før det også.

Igjen står jeg helt rådvill. Igjen er det bare én utvei for meg. Igjen er det bare én vei jeg kan gå. FAEN! Og det er greit, det. Jeg kan veldig gjerne dø, null problem. Men jeg har en slik kjærlighet for livet egentlig, den ligger der i hjertet og får det til å blø. Jeg blør for alle dager jeg har mistet, der livet skulle vært vakkert og jeg skulle virkelig gledet meg over at jeg er til. Jeg har en kjærlighet til livet, men hatet mot meg selv er så mye større, så mye sterkere, at det gjør livet uholdbart å leve. Det gir sikkert ingen mening. Men jeg forstår selv hva jeg mener. Og det som er så trist, er at det er vanskelig å dø når man innerst inne brenner for livet. Men er det det som må til, så er det det som må til. Jeg har ingenting her å gjøre. Og hva er vitsen med å føle kjærlighet for et liv som bare gir meg dritt tilbake, og som tydeligvis hater meg veldig høyt?

Google

"Tell all my friends, I will write them soon.

And tell them, if you see them.

That I am better left alone".

- Tom McRae