sier samboeren, når jeg søndag kveld ikke klarer å holde tilbake tårene foran han. "Hva er det?", spør han. Jeg hater å gråte foran han, men denne gangen ble det for vanskelig å stritte imot. "Jeg er bare litt lei meg fordi jula er over", småhikster jeg. "Ja, men nå må vi se fremover. Vi har jo hatt det koselig". Koselig? Hvem har hatt det koselig? Iallfall ikke jeg! Jeg har aldri vært så dårlig noensinne under en julefeiring som det jeg var nå. Jeg satt på selveste fordømte julaften og ønsket meg død og begravet, og du snakker om koselig? Og se fremover, sier du? Se fremover! Capital H, capital A, capital H: HAH. Jeg har ikke én eneste ting å se frem til, så ikke gi meg "tenkpåaltdetfinesomskalskjei2012". 2012 kan ta seg sjæl bak.
Somethin' filled up my heart with nothin'
Someone told me not to cry
But now that I'm older, my heart's colder
And I can see that it's a lie
Children wake up
Hold your mistake up
Before they turn the summer into dust
If the children don't grow up
Our bodies get bigger but our hearts get torn up
We're just a million little gods causin' rain storms turnin' every good thing to rust
I guess we'll just have to adjust
I går kveld måtte jeg reise en tur til moren min, som følte seg dårlig og svimmel og var litt engstelig for å være alene på natten - mest pga kattepusene, da, vel og merke. I tilfelle hun ikke skulle rekke å ringe lege, og de måtte klare seg alene mens hun lå bevisstløs på gulvet eller noe antar jeg. Å, kjære.
Uansett.
Det gikk fint, jeg dro hjem i ettermiddag.
Mens jeg satt på toget i stillevognen (det er ikke lys på der), holdt jeg hånden opp mot vinduet og kikket ut i mørket og tenkte, uten at jeg "mente" å tenke det:
"Jeg vil ikke leve mer".
Det er i og for seg ikke noe nytt med det, men denne gangen...
Denne gangen mener jeg det oppriktig (altså ikke noe "jeg vil ikke dø egentlig, men jeg orker ikke leve dette livet mer, og jeg ser ingen andre utveier"-type).
Jeg er lei.
Lei av å aldri komme noen vei.
Lei av å se livet komme og gå, dag ut og dag inn, uten at jeg faktisk lever med.
Jeg vil ikke leve mer.
Så får det bare være at jeg føler hjertesorg over livet som aldri begynte.
At jeg føler enorm hjertesorg over at jeg aldri fikk oppleve hvordan det er å ha en slank og brukbart trent kropp, som jeg kanskje kunne klare leve med, uten å spy hver gang jeg ser meg selv i speilet.
Det får bare være, at jeg føler hjertesorg over de få som eventuelt ville sitte igjen og føle en viss sorg over min død - der hovedandelen av disse har fire ben.
Men imorgen står jeg sikkert opp igjen.
Slik som alltid.
Spiser og spyr for å føle noe.
Og legger meg når det blir kveld igjen, med tårer bak øyelokkene og håpet om at det snart må ta slutt.
Will you keep out all the sadness?
Du vil ikke LEVE, eller du vil ikke EKSISTERE?
SvarSlettFor det er stor forskjell.
<3!!!!!!!!!!!!!!
Nei, takk, ingen av delene - eller noe sånt?
SvarSlett<3<3
Å søke om hjelp er en god start på å bli fri...Jeg kan snakke for meg selv nå, jeg har vært i behandling i noen år tilsammen, og selv om jeg fortsatt føler meg veldig veldig syk ennå, så har jeg likevel gått mange skritt framover. Jeg ønsker hvertfall ikke å ikke leve lengre.
SvarSlettSo hang in there you.
Jeg prøver, jeg prøver virkelig å tenke på de tingene som av og til gjør livet vakkert (for jeg har opplevd det også, selv om det for tiden er mye sutring på bloggen). Det er vel det som gjør at jeg fortsatt henger med. Men det er annerledes denne gangen. Uten at jeg helt vet hvorfor, eller kan sette fingeren på hva det er som gjør det slik nå.
SvarSlettSom jeg kommenterte hos deg, frykten for å faktisk bli bedre sitter også sterk i meg. Så lenge jeg er psyk kan jeg iallfall ikke bli skuffet. Det er dette jeg kan. Og alt det.
Tusen takk for kommentar! Jeg håper innerst inne at jeg en dag kan si det samme, at jeg hvertfall ikke ønsker å ikke leve mer.