Fanget

"I was slipping away, that's what it felt like, life was leaving me, but I wasn't afraid; then I remembered: There was something I was meant to do; somewhere I was meant to be".

- Susie Salmon

Dagen idag startet 05.45. Stod opp, passelig amøbe, smurte matpakke til samboeren og pakket sekken hans. Jeg har blitt noens mamma, og jeg som aldrialdrialdri noensinne skulle ha tobente barn. Litt før 06.20 låste jeg døren bak han, og tuslet tilbake inn i stua. Tom. Men jeg er aldri ensom. Jeg setter enorm pris på å være alene, jeg elsker å være alene. Dessuten er jeg strengt talt ikke alene med tre kattepuser i hus.

Vanligvis legger jeg meg igjen ganske raskt etter at samboeren har reist på jobb, men i disse dager prøver jeg å få mest mulig ut av den mørketiden som er igjen. Så jeg satte meg under dyna i sofaen, og så ferdig The Wrestler som jeg begynte på igår morges. The Wrestler er nok utvilsomt min favorittfilm nr 1. Jeg elsker den. Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i Randy, og jeg gråter alltid på slutten. "The only place I get hurt is out there. The world don't give a shit about me".

Satte på en ny film, The Lovely Bones, og det var da jeg bestemte meg for å spise. Bli ferdig med det på en måte. Herregud, klokken er såvidt 7 på morgenen, og jeg stapper trynet med rundstykker fra igår, delfiakake og karamellpudding. Usj. 07.30 er jeg så kvalm og uvel, at det er ikke spesielt problematisk å tømme seg. Ferdigspydd rydder jeg opp på kjøkkenbenken, og finner ut at det nå er en god idé å legge seg igjen. 

Jeg mente å sove på igjen bare noen timer, kanskje komme meg opp til senest 11. Men den gang ei. Jeg har ikke lyst til å stå opp. Av hele mitt hjerte vil jeg bare ligge under den dyna og aldri møte verden igjen. Jeg tror klokken blir kvart over to før jeg klarer å dra meg ut av senga. Orker ikke skru på lysene, orker ikke at det skal være dag. Så jeg sitter ved Mac'en til lys av adventstaken som fortsatt står i vinduet. Er det ikke noe som heter trettende dag jul? 

Ute er det såpass mye snø at det er vanskelig å få opp døra. Jeg vil virkelig ikke måke snø. Jeg er så lei av å måke snø. Jeg er helt alene om alt som MÅ gjøres her hjemme. Hvis ikke jeg får unna den snøen er det ingen andre som gjør det heller, så etter å bokstavelig talt ha sett lyset, se bare her:

Bestemte jeg meg for at snømåking i det minste er en bra treningsøkt. Med andre ord, det går helt fint å åpne døren nå. Til neste snøfall. Misforstå meg rett, jeg elsker vinter. Jeg elsker snø. Alt er mye lettere om vinteren. Men jeg er lei av å måke den dumme snøen.

Jeg skulle ringe legekontoret idag. Jeg skulle fortelle at det er for lenge å vente til den 17. med å ha time, at jeg ikke orker leve mer og trenger hjelp nå. Helst igår. Men jeg orket ikke. Jeg var redd for at jeg kanskje kunne komme til å få time på dagen, eller iallfall iløpet av uka.

Jeg er fanget. Jeg orker ikke ha det slik som nå stort lenger, men jeg orker ikke få hjelp heller. Hvis det, på en eller annen syk måte, gir mening!

Jeg orker ikke være hjemme, jeg orker ikke tanken på ny innleggelse, jeg orker ikke leve, jeg orker ikke dø. JEG ER FANGET. Mitt aller, aller høyeste ønske er: at jeg aldri, noensinne hadde blitt født. Kan noen oppfylle det? Kan man ta tilbake den feilen det var å sette meg til verden? Jeg ber.