Fredløs

Det verste med at det er sånn som det er nå, er at det føles så veldig usikkert. Alt føles usikkert. Jeg er usikker på IMORGEN, jeg er usikker på NESTE UKE. Jeg er usikker på HER, NÅ. Og hva med dagen idag. Hvordan skal jeg komme meg gjennom dagen idag? Jeg vil jo ikke engang være her! Samtidig som her, hjemme, er det eneste stedet jeg vil være. Som jeg har skrevet i det kjedsommelige i det siste: jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Når håpet har sunket til bunnen som en tung stein. Når håpet har blitt slått ut av meg, som om noen dyttet meg hardt og jeg gikk i bakken med et smell. Herregud, hvordan overlever man uten håp? Alle "Hva hvis jeg bare gjør ditt, datt, sånn og slik", besvares med "Joda, MEN. MEN det vil jo alltid være den hindringen, det gjerdet i veien". Det vil alltid være noe som gjør livet tungt å leve. Og det fikser jeg ikke så veldig mye lenger.

Jeg vet ikke hvordan jeg best kan beskrive denne følelsen. "Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg". Det føles litt som å drives til vanvidd. Det føles litt som å rives i biter. Det fyller meg med en veldig uro, og enorm fortvilelse. For virkelig, jeg vet ikke hvor jeg kan gjøre av meg! Det er frustrerende, og veldig, veldig vondt. Jeg vil være, men ikke her, og iallfall ikke der. Jeg vil være meg selv, men jeg blir hele tiden påminnet om at det er feil, at man er ikke slik som meg og tror at det kan leves med. Så da gjør jeg ikke det, jeg lever ikke med det. Istedet hater jeg meg selv og den og de som trer det nedover hodet mitt: du må være slik, se sånn ut, kle deg som dette og det viktigste i hele verden er at man er PEN, PEN, PEN og at hele verden ser at man er pen og kommenterer det så ofte du gir den sjansen. - Det er som å være den eneste i mengden som ikke er ønsket velkommen. Det bobler inni meg av uro, jeg er fredløs. For jeg vil av hele mitt hjerte være et annet sted.

Og hvordan kan det bli bedre? Jeg er 28 år. Jeg har ingen relevant utdannelse. Jeg har aldri hatt ordentlig jobb. Jeg har stram økonomi. Ett liv, levet i 28 år og såså mange måneder, uker, dager. Livet begynte for lenge siden, men jeg fulgte ikke med. Og nå er jeg fucked for life. Folk på min alder har trygge jobber, de gifter seg, formerer seg, kjøper seg hus og tenker på alle pensjonspoengene de allerede har spart seg opp. Pensjonspoeng! Herregud, skal jeg bekymre meg for det OGSÅ. Jeg kommer vel til å bo i en pappeske i en rennestein i et-eller-annet lugubert strøk av Oslo når jeg fyller 65. Jaja, da kom jeg meg iallfall til Oslo til slutt. Jeg blir gal av alle bekymringer! Hvordan kan jeg fokusere på å bli bedre, bli frisk, si at helsa kommer først - når tiden renner ut for meg?

Jeg er fredløs.

"I could not help it: the restlessness was in my nature; it agitated me to pain sometimes".

- Charlotte Brontë