Hel og halv

OBS! Begynner med en liten warning: Dette innlegget handler nok en gang om underlivet mitt. Og med det følger det også et par bilder av andre menneskers nakne kropper. (In case you don't want to see that, du vet).

Idag er det 9 uker siden jeg fikk utført kjønnsleppereduksjonen. (Oppdater deg gjerne f.eks her og der). 9 uker, som jeg ikke for mitt bare liv kan skjønne hvor har blitt av. Når jeg fikk innvilget inngrepet kunne jeg nesten ikke tro det var sant. At jeg, endelig, skulle få lov til å bli én bekymring fattigere. At jeg, etter så mange år med å hate kroppen min ned til hver minste detalj, i det minste kunne slippe å tenke mer på den delen. At jeg endelig, endelig, skulle få lov til å ta ett lite skritt mot å føle meg normal.

Etter inngrepet var jeg veldig emosjonell, jeg følte faktisk at elefanten min krympet og hadde tatt et steg i riktig retning. Men hvor lenge var Adam i Paradis? Det varte ikke hele uka engang, før jeg kjente at dette ikke hadde gått min vei likevel. Jeg håpet i det lengste at det kunne bedre seg noe, stingene satt tross alt i en god stund over det som ble lovet, og jeg var hoven en tid etterpå. Men håpet svant, spesielt når hevelsen var gått ned. Stingene hadde jeg stygge mistanker til fra dag én. Det var alt annet enn pent sydd (burde ikke slike ting sys med typ broderisting, ikke snurpes sammen som om det var en eller annen potetsekk?), og jeg kunne ikke helt skjønne hvordan det kunne bli et bra resultat når de nå en gang oppløste seg. Jeg husker ikke eksakt, men stingene var vel borte ca like før julaften. Jeg har brukt så mange timer av mitt liv på å gråte over denne kroppsdelen, at du ville sannsynligvis ikke tro det er sant. Når stingene forsvant, var det på igjen med en lang periode hulkegråt, kikking og studering i speilet, håpløshet og ønske om å grave meg ned og dø. Skal jeg aldri få lov til å bli normal? - Jeg vet ikke hvordan jeg best kan forklare det, hvordan det ser ut pr idag. Men jeg antar at frynsete er en passende beskrivelse. Jeg har gått fra å ha den type mus jeg leste at flest gutter synes er stygt i Dag&Natt, til å ha frynsete mus. Haha, jeg døøør. Å gud, som jeg elsker livet mitt. Det er mulig det går seg til, det er mulig det vil jevne seg ut og gro penere. MEN, jeg fikk ekstremt dårlig informasjon på sykehuset. Ingenting om hvordan det ville se ut når stingene ble borte. Det hadde vært gledelig å få en heads up på raggedy pussy, liksom. Jeg har sett mye på før/etter-bilder på nettet, og INGEN ser slik ut. Det står riktignok ingenting om hvor lang tid det har gått mellom bildene, men. Jeg er hjernevasket, jeg må ha det inn med teskje.

Kilde

Det virker kanskje merkelig at man kan være så opphengt i sitt eget underliv, iallfall hvordan det ser ut. Men helt siden jeg ble oppmerksom på at, "hei, jeg ser ikke ut slik man skal der nede" (en eller annen gang på ungdomsskolen vil jeg tippe, uten å huske konkret), har det plaget meg. Jeg har rett og slett følt meg utrolig stygg der også. Unge sinn lar seg lett forme, og det finnes ingen steder hvor mangfoldet av bl.a. underliv serveres. Overalt, det være seg i skolebøker eller filmer, pornoblader og pornofilmer for de som interesserer seg for slikt, er det den pene og pyntelige utgaven som vises. Og hvordan kan man da, som 14-åring, vite at det faktisk ikke er unormalt å ha indre kjønnslepper som er noe (eller mye) større enn de ytre? Det er ikke så mange år siden jeg forstod at jeg faktisk ikke var alene om dette. Men skammen har fulgt meg alle disse årene. Og selv nå, etter inngrepet, ser jeg meg selv i speilet og jeg føler en sånn enorm avsky, en sånn fryktelig skam, over at dette er MEG. Min kropp, min mus. Jeg skammer meg.

Kroppen min har stjålet så mange år av mitt liv, og jeg kan ikke se for meg hvordan det skal endre seg. Kroppen min stjeler de minste av gleder, som å kunne ta på seg en badedrakt og bade på sommeren. Som å kjøpe seg nye klær og nytt undertøy. Som å dusje. Som å kunne være naken sammen med kjæresten sin. Jeg tror ikke jeg er over gjennomsnittet opptatt av sex, men fy søren for et sårt punkt det er! Det er også overalt, umulig å slippe unna, og da blir det naturligvis noe man tenker på. Og det blir sårt. Sårt når man tror at sex bare er noe som kan være fint hvis man er vakker og perfekt. Sårt når man er mer opptatt av å gjemme seg bort. Sårt når man tror bra kropp = bra knull, og da, elendig kropp = elendig knull. Det er så sårt, at det tilogmed til tider kan være utrolig vanskelig bare å se en sexscene i en film av typen The Last of the Mohicans. Føkk det, hvem prøver jeg å lure; det er vanskelig bare å se American Pie. Hvordan og hvorfor ble verden så kroppsfiksert? Til det punktet hvor folk blir psyke, tar selvmord fordi de tror de ikke kan leve med mindre de er perfekte, skader seg selv på den ene eller den andre måten som straff for at de har en kropp de ikke holder ut å leve i, nekter seg selv å leve livet fullt ut fordi de har noen kilo for mye. Herrgud, det kan jo ikke bli mer feil enn det! Samtidig blir det bare verre og verre, verden har blitt helt sinnsyk. STOPP, JEG VIL AV.

Alt jeg ønsker meg er å klare se meg selv i speilet uten å kjenne på tsunamibølgene som skylder inn over hjertet av hat, skam og sorg. Jeg må nok en gang poengtere at jeg ikke angrer på at jeg fikk utført inngrepet, det har blitt en liten forbedring. Men det er ikke bra nok, og det er fortvilende. Med min økonomi er det ikke så enkelt, og jeg har allerede én operasjon til jeg må gjennom - som jeg ikke aner hvordan jeg skal få penger til. "Spare", sier samboeren. Joda, jeg kan spare, jeg. Men dette er noe som helst skulle vært gjort igår. Det vil ta meg ÅR å komme i havn, for jeg har noen andre små drømmer jeg også sparer til.

Kilde

Jeg skulle ønske jeg en dag kunne føle meg hel. I det minste HALV? Pr idag er jeg ikke i nærheten av noen av de. Pr idag er jeg bare elefanten.

"Some old wounds never truly heal, and bleed again at the slightest word".

-George R.R. Martin